Denne sto i Laagendalsposten i spalten «Ord for helgen» på lørdag.

”…OG JEG VIL GI DERE HVILE”

En viss musikkvideo har preget tabloidoverskriftene denne uken. Man kan si hva man vil om Tooji som låtskriver og artist, men han har i alle fall vist seg som en genial mediestrateg. Hvem hadde trodd at den gode, gamle miksen religion/sex fremdeles var så effektiv for å få oppmerksomhet?

Jeg er av dem synes det er flott at Tooji nå våger å stå åpent frem som den han er; det krever mot. Jeg håper han finner noen å dele livet med, dersom han ønsker det. Skulle han og hans utkårede få lyst på en kirkelig velsignelseshandling, er de hjertelig velkomne til Rollag (så lenge de er sånn noenlunde påkledd, da).

Samtidig liker jeg ikke videoen, og det av en mengde grunner. De fleste er ganske lette å tenke seg til. En av de viktigste kan uttrykkes gjennom det Jesus-sitatet som pryder altertavlen i Frogner kirke, og som også synes godt i videoen. ”Jeg vil give eder hvile”, står det der (Matt 11:28). I intervjuer har Tooji sagt mye fint om hvordan han ønsker å være et forbilde for andre, spesielt for unge homofile med minoritetsbakgrunn. Jeg tror helt sikkert han mener det oppriktig, men han gir dem ikke mye å hvile i.

Tvert imot inviterer videoen oss inn i det samme, nådeløse jaget som preger nesten hele kulturen: Det er perfekte treningssenter-kropper som byr seg frem for et glupsk kamera og et skuelystent publikum, gjennomseksualisert og glanset som en pornofilm. Han kaller det ”frigjøring”, men hiver seg ukritisk på en generell trend i samfunnet, drevet frem av sosiale medier og internett, hvor livet blir et stadig akselererende jag etter bekreftelsen i andre menneskers blikk. Det er ikke mye frihet i det, bare et bytte av lenker.

Vi lengter slik etter å bli sett. Bli begjært, bli likt, og enda viktigere, bli ”like-et”. Så vi stiller oss opp, lager trutmunn og finner de beste vinklene, tar bilder av god mat og rene pene unger og later som at absolutt alt er helt i orden.

Dette er en av grunnene til at kontrasten mellom videoen og kirkerommet blir så stor. For kirken er ikke prestasjonsdrevet. Den er et konkurransefritt fellesskap. En del reagerer på at vi alltid begynner messen med å lese syndsbekjennelsen. Hvorfor skal vi trampe oss selv ned og gjøre oss små og uverdige? Poenget er det stikk motsatte. Vi begynner med syndsbekjennelsen nettopp for å kaste av oss alt dill, alle pretensjoner, all uro og streben. Syndsbekjennelsen sier at her, i dette rommet, skal vi få slippe å gjøre oss til. Hit kan vi komme med hele oss – selv med det vi ikke er stolte av, selv med det vi ikke lykkes med. Vi samles ikke fordi vi tror vi er perfekte, men for å søke hvilen i Guds ufortjente nåde.

Så vil vel Tooji påpeke – med rette – at for enkelte grupper har det ikke fungert slik. De har nettopp IKKE kunnet komme til kirken med hele seg, og videoen kan nok ses som et opprør mot den historien. Men han har ikke skjønt at beskyldningen ”du er ikke bra nok!” ikke først og fremst lyder i kirken lenger, den lyder enda høyere på Instagram og på treningssenteret.

God søndag!

Reklamer