Idag har jeg vært valgfunksjonær ved kirkevalget, noe jeg også skal være i hele morgen. For det første er det utrolig godt betalt for en som er vant til å tjene sine lommepenger i eldreomsorgen. For det andre viser det seg å fungere som en liten folkekirkelig vekkelse for en som tidligere har vært mer enn skeptisk til «folkekirken», både som ideologi og realitetsbeskrivelse.

Idag tok folkekirken hevn. Jeg er veldig overrasket over hvor mange som kom. Ikke at valglokalene ble rent ned, men det var en jevn strøm av folk fra vi åpnet klokken fire til vi stengte klokken åtte. Jeg trodde det skulle slenge innom et par stykker i timen, og hadde belaget meg på en rolig lesekveld i selskap med de andre funksjonærene. Sekken var full av pensumlitteratur: kirkevalget måtte vel være en anledning så god som noen til endelig å komme gjennom Golubinskijs klassiske Istorija kanonizacija svjatykh v russkoj cerkvi. Tenkte jeg.

Golubinskij ble altså ikke rørt, istedet ble jeg sittende og krysse av i manntallet, stemple stemmer og forklare fremgangsmåte for bispedømmerådsavstemningen.

– Må jo gjøre min borgerplikt, sa folk.

– Er jo ikke helt gudløs, sa folk.

Og jeg, folkekirkeforakteren og teologistudentsnobben, måtte tenke: Nei, det er du såmenn ikke.

Jeg mener fremdeles at organisatorene har gjort en dårlig jobb med å spre informasjon om valget. De har sagt «Nå er det kirkevalg», punktum. Mange som kom til valglokalene visste ennå ikke hva det skulle velges til, hvem man kunne velge blant og hva de ulike kandidatene mener. Å gjøre kandidatenes meninger lett tilgjengelig er noe organisatorene (antagelig helt bevisst) har latt være å gjøre. Det kan det være flere grunner til, men resultatet er i alle fall at  Nordisk nettverk for ekteskapet og ÅK har kunnet kuppe debatten om hva kirkevalget skal handle om. Hadde det ikke vært for NNE hadde vi ikke visst hva kandidatene til bispedømmerådet mener om kjønnsnøytral ekteskapsliturgi! Hadde organisatorene vært villig til å øke personprofileringen hadde det kanskje i det minste vært mulig å få vite hva de mener om andre ting også. Erling Rimehaug skrev nylig i Vårt Lands Verdidebatt:

Helt siden det kirkelige demokratiet ble innført, har kirkemøtet vært dominert av det moderate sentrum i kirken. Men nå kan det bli annerledes. Den mobiliseringen som skjer både blant liberale og konservative, kan komme til å skvise sentrum ut. Det trykkes ingen lister med anbefaling av moderate sentrumskandidater som ikke vil tone flagg i homofilistriden. Dermed kan de komme til å falle ut, og kirkemøtet bli preget av to uforsonlige fløyer – hvilken som blir størst er ikke godt å si. Men det vil gi oss en polarisering på toppen av kirken.

Om hans bange anelser slår til får vi vel vite når valgresultatet kommer. Selv gjorde jeg mitt beste for å stemme på kandidater som ikke var anbefalt av noen som helst, og iallfall ikke i noen av de talløse, og utrolig irriterende, facebook-formaninger fra velmenende, men akk så dyprøde venner: «I kirkevalget bør du stemme på Klara, Martin, Sissel, Knut Arne og Laila. De er mot diskriminering av homofile og mot oljeboring i nord!» Takk og pris at man har en blogg, så man kan si til disse folka: Nei, dere vet faktisk ikke hvem jeg bør stemme på, og ikke kan jeg huske å ha bedt om hjelp til det heller.

Det positive med den mystifiserende informasjonskampanjen synes å være at den faktisk har vekket nysgjerrigheten hos folk. Folk i menighetsrådet og på menighetskontoret fortalte meg at de hadde fått mange henvendelser fra forskjellige folk som lurte på hva kirkevalget egentlig var for noe, utover klokkeklang og dirrende ettermiddagskaffe. Og det er jo en stjerne i margen til folkekirketilhengerne, dette at man tydeligvis ikke trenger å fortelle hva et kirkevalg er, sålenge man lar alle vite at et kirkevalg skal gjennomføres. Da er det, selv i Oslo, og selv i 2009, overraskende mange som sier til seg selv: Det må jeg være med på. Stemme skal vi saktens gjøre. Man har jo sin borgerplikt. Gudløs er man jo, tross alt, ennå ikke.

Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.

… men med omtrent like mye substans.

Ingenting er som å våkne opp til gode nyheter, og idag melder NTB, via Vårt Land, at færre nordmenn sier de tror på Gud. 68% sier de har en eller annen form for gudstro. Tallet på folk som sier direkte at de ikke tror på Gud er steget fra 10% i 1991 til 18% i 2008. En fjerdedel av unge mellom 18 og 34 kaller seg ikke-troende.

Det er selvsagt ikke bra at folk slutter å tro på Gud. Det positive er at alle slike undersøkelser gjør det vanskeligere å opprettholde den typen reaksjonær «folkekirkeideologi» som man f.eks. indoktrineres i på presteutdanningene her i landet. (TF får ofte skylden for dette, men MF må åpenbart være like ille siden samtlige biskoper og det store flertall av prester stammer herfra). «Folkekirkeideologien» mener på en eller annen måte at norsk statsborgerskap innehar en helt særskilt ekklesiologisk kvalitet. En norsk statsborger er nemlig immun mot frafall og vantro, fordi det norske statsborgerskapet på et vis som ennå ikke er kartlagt av legevitenskapen forvandler vantroen til skjult tro. «Det er så mye skjult tro i Trøndelag», sier biskopen. Skjult for de fleste, men ikke for biskopens radarsyn. Med det kan han se rett inn i sjelens innerste lønnkammer, og der finner han – alltid!! – sunn, tradisjonell, evangelisk-luthersk kristentro: Sola Fide, sola Scriptura, sola Gratia, solus Christus. Hurra!

Helge Simonnes skriver i dagens nettleder: «En sann kirke er på ingen måte avhengig av at flertallet i befolkningen slutter opp om den. (…) Målet kan ikke være flest mulig passive medlemmer. En kirke må jobbe for å skape levende menigheter der mennesker både kan komme til tro og leve ut sin tro». Det er vanskelig å være særlig uenig i dette, selv om jeg nok ville ha understreket at også de nominelle kirkemedlemmene kan ha en viktig ekklesiologisk funksjon. Men selvsagt må Den norske kirke ansvarliggjøres, og i den prosessen er «folkekirkeideologien» selveste giftsprøyten. Kirken må lære at den ikke kan stole på staten, eller skolen, eller noen andre enn seg selv hvis den vil at folk skal bli kristne. Det holder ikke lenger bare å være norsk statsborger for å ha den kristne tradisjonen i ryggmargen. Det holder ikke å ha gått gjennom det norske skoleverket for å kjenne innholdet i den kristne tro. Man kan ikke lenger sende folk til staten, man kan kan ikke lenger sende folk til skolen, man må få dem til å komme i kirken.

Denne saken fikk meg til å huske en nidvise jeg en gang skrev om TF, hvor det første verset gikk som følger (på melodien til «Guds kirkes grunnvoll ene»):

Folkekirkens grunnvoll ene
er Teologisk Fakultet
Her vet man ting om folket
som folk selv ikke vet
Hvis du tror du er hedning
er du kristen likevel.
Det bestemte Trygve Wyller
så du slapp å tenke selv

I ettertid vil jeg si at dette er ganske presist formulert: «Folkekirkens» grunnvoll er nettopp ikke «folket» og dets «skjulte tro», men en liberal-teologisk elite som ønsker å beholde makt og innflytelse i Den norske kirke. Ved å gjøre det ekklesiologisk umulig å definere seg utenfor kirken, kan de til enhver tid gjøre krav på å tale på vegne av «den tause majoritet». Dette kunne kanskje ha noe for seg for hundre år siden, i et bygdesamfunn splittet av pietismens oppfatning av sann kristendom. Men idag?