Overskriften har jeg hentet fra en utrolig fascinerende – og utrolig pretensiøs – panamansk blogg. Retrato del ser forfattes av en ung, homofil jurist som også er kunstner og poet. Innimellom de svulstige diktene og erotiske blyanttegningene skriver han om seksuelle minoriteters rettigheter i en panamansk kontekst. De som har bodd i landet vet at slike mennesker ikke vokser på trær, for å si det forsiktig. Det setter også den grenseløse selvmedlidenheten til norske homoaktivister i et heller merkelig lys.

Og overskriften betyr selvfølgelig: Haster! Vi søker en presidentkandidat. Panama holder presidentvalg nå på søndag, den 3. mai, og skal vi tro bloggen Panama Travels så er det mye som kan stå på spill:

The Canal Expansion is underway, a real estate boom may turn to a bubble and the giant surge in foreign investment and interest must be properly nurtured. So, Panama finds itself at a pivotal point. With the right leadership it could emerge as the region’s leader in quality of life, economic strength and political stability.

Retrato del ser liker ingen av kandidatene, og det er derfor han søker en presidentkandidat:

Más vale que nos preparemos para lo que ha de venir, una posible instauración de un régimen socialista disfrazado de supuestas oportunidades y «éxito» para todos, o una sociedad monopolizada que responderá únicamente al interés de la empresa privada. («Nå bør vi heller forberede oss på det som kommer – en mulig innføring av et sosialistisk regime, forkledd som postulerte muligheter og «fremgang» for alle, eller et monopolisert samfunn som bare har øye for interessene til det private næringsliv»).

Norske media svikter sine oppdrag og lar seriøs utenriksdekning vike til fordel for Paradise Hotel, sexlivet til Sturla Berg Johansen og Gwen Stefanis norske designerjakke. Da blir det opp til den såkalte «bloggosfæren» å drive god, gammeldags folkeopplysning. Jeg vil gjerne si litt om de forskjellige kandidatene, men først litt bakgrunnsstoff: Panamansk politikk i det 20. århundret har fremfor alt vært preget av to partier, begge knyttet til hver sin store, politiske personlighet:

Partido Revolucionario Democrático (PRD) var partiet til Omar Torrijos, øverste sjef for Nasjonalgarden og de facto statsoverhode og diktator fra 1968 til han døde i en flyulykke i 1981.  Torrijos anses idag som en helt i Panama, til tross for at han ikke tok fem øre for å fengsle, drepe eller «forsvinne» politiske motstandere. Han ble uhyre populær i brede lag for sine mange sosiale og økonomiske reformer. Han sørget også (sammen med Jimmy Carter) for at den amerikanskeide Panama-kanalen ble ført over på panamanske hender gjennom Carter-Torrijos-avtalen fra 1977. Graham Greene tegner et sympatisk (d.v.s. naivt) bilde av Torrijos i sin fantastiske bok Min venn generalen – anbefalt for alle som ønsker å lære mer om Panama og om latinamerikansk historie. Den snille diktatoren Torrijos ble etterfulgt av den slemme diktatoren Manuel Noriega. Der Torrijos er elsket, er ingen så hatet  i dagens Panama som Noriega; minnene om terrorregimet som varte til 1989 er ennå sterke. Noriega kunne sikkert ha holdt det gående som en stilltiende «akseptert» diktator («our son of a bitch»), hadde det ikke vært for at han ble grisk og begynte å henge med colombianske narkobaroner. Da fikk han CIA på nakken, og i 1989 gikk USA til invasjon: Syvogtyve nordamerikanske soldater og noen tusen panamanere mistet livet og Noriega endte opp i et fengsel i Miami, hvor han sitter den dag idag.

Partido Panameñista (fra 1999-2005: Partido Arnulfista) var partiet til Arnulfo Arias, en USA-utdannet lege som var sentral i oppblomstringen av en panamansk nasjonal bevissthet (med dertilhørende skepsis mot USAs innflytelse) på 20-tallet. Han ble valgt til president i 1940, 1949 og 1968, og hver bidige gang ble han avsatt i militærkupp – den siste gangen av Omar Torrijos etter bare et par uker. I 1984 stilte han nok en gang til valg, 84 år gammel, og nok en gang vant han – overlegent. PRD-regimet gadd knapt nok å late som at de ikke jukset med resultatet, og utropte sin egen mann til vinner. Den 90 år gamle Arnulfo var fast bestemt på å stille igjen i 1989, men kreperte året før.

Man skulle ha trodd at det var snipp, snapp, snute for PRD etter diktaturets fall, men ingenting kunne være lenger fra sannheten. Det er fremdeles landets klart største parti, med en partiorganisajon de andre partiene bare kan drømme om. Det omtales gjerne som «sosialdemokratisk» av ideologi, i den grad man kan snakke om ideologi i panamansk politikk. Likeledes skulle man ha trodd at det var over og ut for PP etter at Arnulfo Arias døde, men den gang ei – selv om de sliter kraftig for øyeblikket. Siden 1989, da PPs Guillermo Endara ble valgt i det første frie valget siden 1968, har de to partiene sittet med makten i annenhver periode. Man kan si at PRD er et «venstreparti» og PP et «høyreparti», men at dette først og fremst er persondrevet blir tydelig når vi ser hvem partiene har valgt til å fronte seg: Fra 1999-2004 var presidenten Mireya Moscoso, enken etter Arnulfo Arias. Og fra 2004 til 2009 er det Omar Torrijos’ sønn Martín som sitter som president for PRD. Det virker som om Martín har gjort en ok jobb; Mireyas styre var derimot så inkompetent og gjennomkorrupt at partiet til mannen hennes ennå ligger med brukket rygg. Om ikke annet klarte hun å få oppført tidenes styggeste monument til ære for Arnulfo Arias i den tidligere kanalsonen.

I årets valgkamp kjemper det gamle PRD mot det relativt nystartede høyrepartiet Cambio democrático (Demokratisk forandring). Millionær og partistifter Ricardo Martinelli har klart å samle den ellers splittede opinionen (PPs kandidat gav opp for noen uker siden og ble Martinellis visepresidentkandidat) til en felles front mot de sittende makthaverne. For øyeblikket sliter PRD i motbakke, men ennå kan ting skje… kanskje. Imorgen kommer fortsettelsen, da med presentasjon av de to kandidatene. Begge prøver å fremstille seg som «una nueva generación de políticos»… men noen lykkes litt bedre enn andre. Følg med!

Borisoglebskij er, om ikke i godt selskap, så iallfall i selskap: Dagbladet melder om homostøtte til Monsen. De skulle sagt: mere homostøtte.

På det lille døgnet jeg har vært utenfor nettdekning har tydeligvis hele debatten om de frie ord nådd nye grader av hysteri. Kim Friele, som jeg ikke kjenner, men likevel elsker og respekterer, leverer tilbake prisen hun fikk i 1978. Det er ikke lenger en ærespris, nå når Monsen også har fått den.

Dette er altså den Kim Friele som for noen år siden ble kåret til en av århundrets ti største nordmenn. Det var kong Olav, Erik Bye, Einar Gerhardsen og Kim Friele. Det betyr at hun er elsket. Det betyr at hun – utrolig nok – er blitt omtrent så mainstream som det er mulig å bli. Hun har kjempet, og hun har vunnet. Det er bra. Jeg respekterer og forstår at hun føler seg sint og skuffet når en som Monsen får en pris som Fritt Ords. Men man er også fristet til å spørre: Var det noen som truet med å levere tilbake sin pris i 1978, og hvem var isåfall det?

Avisen siterer Friele på følgende:

Det Monsen kommer med nå stammer fra ei tid vi ikke er særlig stolte av i dag. Den gang man forsøkte å «helbrede» den slags styggedom med blant annet lobotomi. Hennes ytringer er i tråd med Nietzsches übermensch-teorier. Hun omtaler meg og alle andre homofile og lesbiske som undermennesker. Fritt Ord skal da ikke premiere noe sånt.

Når og hvor har Monsen kalt homofile for «undermennesker», eller antydet noe lignende? Når og hvor har hun antydet at de bør «helbredes»? Hva rettferdiggjør sammenligningen med lobotomi? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er å se spøkelser på høylys dag. Monsen svarer, typisk nok, med å påpeke logiske brister i Frieles metaforrekker:

Hun snakker om Judas-penger, men jeg forstår ikke sammenligningen. I en bibelsk sammenheng; mener hun at hun er Judas som leverer pengene tilbake? Det blir mye rot når hun holder på. Hun fikk ingen sølvpenger.

Mens jeg respekterer Kim Frieles sinne, så spyr jeg av Marie Simonsens moralistiske postulater i «de homofiles» navn. I en kommentar i Dagbladet sier hun bl.a.:

… [H]adde Fritt Ord beveget seg inn i miljøet, som har vært utsatt for Monsens «gjennomreflekterte tanker» de seinere åra, ville man oppdaget at homofile slett ikke oppfatter Monsen som en ensom og modig dissident i debatten om ny ekteskapslov. Ikke engang som et gjenkjennelig gufs fra en nær fortid, men som en akademisk del av en høyst levende homokritikk.

Og videre:

I homomiljøet ble nyheten naturlig nok tatt imot med sjokk og vantro.

Og sist, men ikke minst:

Når Fritt Ord gir [Monsen] landets gjeveste megafon, gjør man det enda litt trangere for minoriteten som Kim Friele for bare 31 år siden ga en stemme (min uth.)

Dakar, dakar oss: Nå blir det «enda litt trangere»… som om det ikke var trangt nok fra før… men men… vi har jo tålt å bli motarbeidet før, vi…

Vi har altså fått partnerskapsloven. Homofile statsråder. Homofile prester. En entydig homovennlig presse. Og ekteskapsloven. Og som om ikke dét var nok, så får gudbedre meg Nina Karin Monsen æresprisen til Fritt Ord! Hva er det storsamfunnet tenker på, som i en allerede presset situasjon prøver å gjøre det «enda litt trangere» for de homofile…? Dette er Simonsens og homobevegelsens argumentasjon. Jeg karikerer ikke, det er rent faktisk dette de sier. Og selv om jeg ikke like ordet, så føles det påkrevet å si rett ut: Dette er ren og skjær hersketeknikk.

Det er fristende å spå: For «homomiljøet» vil det aldri slutte å være trangt, for trangheten sitter i hodet. Gjør hva dere vil, heteroer, for det holder ikke! U-a-n-s-e-t-t hva dere prøver på, så vil det fortsatt være «trangt». Skal man tro reaksjonene på Fritt Ord-prisen, så har det aldri vært så «trangt» for norske homofile som etter at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt. Og det kommer ikke til å bli bedre.  Og bare så det er helt klart: Enhver antydning til støtte av dem med motstridende synspunkter gjør verden «enda litt trangere» for en svak og utsatt minoritet som bare ønsker å få lov til å være sammen med noen man er glad i.

Nå skal jeg være forsiktig med hva jeg sier, så jeg begynner med noen «disclaimers». Jeg er heldig: Jeg har aldri opplevd negative reaksjoner p.g.a. min homofile legning; aldri blitt fordømt, aldri banket opp, aldri motarbeidet eller skjelt ut eller noe som helst. Ikke alle opplever det slik – bokaktuelle Arnfinn Nordbø opplevde det langt fra slik – men min erfaring er ikke uvanlig, tror jeg. Og jeg tror at mens Arnfinns erfaringer blir sjeldnere og sjeldnere, så blir min erfaring mer og mer vanlig. Verden har faktisk gått fremover.

Dette betyr ikke at om 10 år til, når all homomotstand har gått under jorden, så vil det være uproblematisk for unge homofile å vokse opp. Selv om jeg aldri har opplevd å bli fordømt, så betyr ikke det at det har vært enkelt å akseptere meg selv. Jeg tror de færreste som vokser opp som homofile er genuint bekymret for å bli fordømt eller utstøtt av familien eller vennene. Men vi frykter likevel; vi frykter oss selv.  Sperrene, fordømmelsen finnes i oss selv: Vi vil ikke være anderledes. Om 10 år, når «hele» samfunnet er homovennlig vil det fremdeles være kjipt å vokse opp som homo. Ikke fordi det er så kjipt å være homo, men fordi det er kjipt å være ung.

Arnfinn Nordbø ble ifjor kåret til «Årets homo» av Blikk. Han sto frem som homofil i et konservativt kristent miljø i Stavanger og ble møtt med fordømmelse, hets og sjikane. Stavanger Aftenblad tok saken, og Arnfinn gav ansikt til alle dem som ikke opplever å bli akseptert som dem de er. Saken vokste; det ble artikler og nettmøte i Vårt Land og kronikk og intervju i Aftenposten. Det ble radio (Sånn er livet) og TV (Migrapolis). Historien rørte veldig mange – også, tror jeg, folk som Espen Ottosen.

Arnfinn og hans erfaringer er viktige og betimelige – inn i noen kontekster. Stemmen hans trengs i Misjonssambandet. Den trengs i deler av kristen-Norge. Den trengs i Islamsk råd.  Men trengs den i homobevegelsen? Trengs den i den generelle homokulturen? Bidrar den ikke der bare til å sementere en offeridentitet som gikk ut på dato for 10 år siden og som idag kanskje hindrer mange fra å ta tak i de livene de faktisk lever?

Jeg er usikker. Jeg ble sterkt berørt av artikkelen i Stavanger Aftenblad (siden hele Stavanger med omegn er bedehusland i mine fordommer), og av artiklene og nettmøtet i Vårt Land. Når den samme saken ble kjørt opp i Aftenposten følte jeg meg mer usikker. Ikke fordi jeg hadde fått mindre sympati med Arnfinn, men fordi det da ble mye mer tvetydig om det er en historie vi behøver å høre. Selvfølgelig er det fælt at en ung gutt er blitt «utstøtt av konservative kristne». Problemet er at 90% av dem som leste om ham i Aftenposten aldri har møtt en konservativ kristen i sitt liv. Det blir for fjernt, det blir for lettvint. Det handler om «noen andre».

Vi homoer elsker Arnfinns historie fordi den forteller oss at vi fremdeles er ofre. Fordi den forteller oss at det fremdeles er intet annet som står mellom oss og lykken enn noen slemme konservative. Selvforelsket leser vi om den unge, søte gutten som bare ønsker å være sammen med en han er glad i. Det er slik vi ønsker at verden skal være. Svart og hvitt; kjærlighet og selvrealisering mot forstokket dogmatisme. Varmt mot kaldt, lys mot mørke. Det er herlig berusende. Mye deiligere enn å prøve å få til noe bra i våre egne liv, hvor alt er så uendelig mye mer komplisert. Hvor det som hindrer oss fra å leve sant og godt ikke kommer utenfra, men fra oss selv. (Den beste analysen jeg vet om av denne siden ved homokulturen kan dere lese her).  Selvfølgelig ble Arnfinn «Årets homo» av Blikk; vi hadde kåret ham til «den evige homo» om vi hadde kunnet.

Som jeg begynte med å si: Jeg skal være forsiktig med hva jeg sier. Jeg har ikke kjent fordømmelsen på kroppen, og kanskje er det mange flere som gjør det enn jeg tror. Jeg kjenner heller ikke homomiljøet veldig godt; kanhende står det mye bedre til der enn hva jeg innbiller meg.

Når jeg får tid, skal jeg lese boken til Arnfinn Nordbø, kanskje jeg får meg en vekker. Inntil videre tar jeg meg i å håpe at boken vil bli lest, tatt på alvor og debattert i Misjonssambandet, og forbigått i stillhet på Gaysir. Noe sier meg at det likevel ikke er slik det kommer til å gå.

Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen for noen dager siden, og jeg gratulerer så mye. Veldig bra gjort av juryen. Så mange som mulig bør føle seg litt ubekvemme når en slik pris blir utdelt, og det tror jeg de har lyktes med her.

Selv vet jeg for eksempel ikke helt hva jeg skal mene om Monsen. På den ene siden er jeg på mange måter enig med henne i sak (når det gjelder ekteskapsloven og delvis velferdsstaten, ikke når det gjelder monarkiet). På den andre siden synes jeg altfor ofte at hun henfaller til overforenklinger og litt for billig polemikk; hun tenker klart og godt, men hun er ikke særlig glad i mennesker. Hun blir for kald. Likevel er jeg glad for at hun sier det hun sier. Vi trenger slike som henne.

Det vi derimot ikke trenger er hysteriske homo-Høyre som danser ut på krigsstien til MGP-rytmer, væpnet til tennene med offerretorikk og forurettet sutring. Ifølge stortingsrepr. André Oktay Dahl har Monsen «trakassert en hel befolkningsgruppe» og «drevet heksejakt på homofile». Enda verre blir det i Dagbladet på lørdag, hvor religionshistoriker Dag Øistein Endsjø har på trykk en kronikk med titelen «Skal rasister også hylles?» Her heter det at Fritt Ord «…hyller personer som på grunnlag av sin religiøse overbevisning ønsker å begrense andres liv» og at Monsen får prisen p.g.a. sin «sterke, religiøst motiverte homohets».

Endsjø drar paralleller til den religiøst (gammeltestamentlig) begrunnede rasismen i USA og Sør-Afrika, og til den ideologiske rasismen man kan finne i dagens Norge:

Vigrids ny-hedenske rasisme er av et nyere slag, men ikke desto mindre legitim, siden det fremdeles er snakk om deres religiøse overbevisning. Også logisk og etisk sett er rasisme og homofobi to parallelle uttrykk for menneskers ønske om at deres religiøse fordommer skal begrense andre menneskers liv».

Vigrid, apartheid, raseskille og homohat. Sterk kost, for å si det mildt! En utenforstående spør seg: Hva er det Monsen egentlig har gitt uttrykk for i den offentlige debatten? At homofile bør tvangssteriliseres? At de bør interneres? At de bør omvendes? At de ikke bør få bruke samme offentlige transport som heterofile? Nei, ingen av delene. Hun har ikke en gang, i motsetning til Islamsk Råd, vært tvetydig på om de bør henrettes eller ikke.

Nina Karin Monsen har argumentert for at begrepet «ekteskap» bør forbeholdes samliv mellom en mann og en kvinne. Hun har ment at barn i utgangspunktet bør ha en far og en mor. Hun har gitt uttrykk for at barn ikke er et produkt som folk skal kunne kjøpe seg på Stork. Hun har vært polemisk og av og til har hun vært slem. Men hun har også minnet offentligheten om ting som burde være helt selvinnlysende. Slik som her, i et Dagblad-portrett som ligger på nettet:

Aldri har du så mye makt over et annet menneske som når du har barn. Hvis ikke du blir tyrann eller diktator eller arbeider i konsentrasjonsleir. Ingen er så hjelpeløst avhengig som det lille barnet, og det er et moralsk spørsmål om man vil ha så mye makt over et annet menneske.

Når Monsen slås i hartkorn med Vigrid og apartheid som «helt parallelle størrelser, historisk, religiøst, etisk, logisk og menneskerettslig», så er det tydelig at all etisk refleksjon har kollapset. I homoaktivistenes verden finnes ingen gradering av uenighet. Flere ganger henviser Endsjø til Islamsk Råd Norge, som altså må sende brev til Klara Klok for å få vite hva de skal mene om dødsstraff for homofile. Endsjø synes det er fælt at de får statsstøtte. Men det farlige er at han ikke har noe etisk apparat for å gradere synspunktene til Nina Karin Monsen og synspunktene til Islamsk Råd i forhold til hverandre. Fordi begge er i strid med LLHs prinsipprogram, så havner de i samme kategori. Det er m.a.o. like ille å mene at begrepet «ekteskap» betegner et samliv mellom mann og kvinne, som å mene at homofile bør drepes! Begge deler er «homohets» og «homofobi», begge deler er i like monn «krenkende» og «trakasserende».

Nina Karin Monsen er tydeligvis en verdig vinner av Fritt Ord-prisen – fordi hun kjemper mot folk som vil ha retten til å definere all politisk uenighet som pr. definisjon menneskerettsstridig. Ikke ulikt dem som tidligere iår gikk inn for å gjenopplive blasfemiparagrafen ønsker de seg retten til ikke å bli krenket i det offentlige rom. Det er totalitært og livsfarlig, og det er bra at noen protesterer, selv om denne noen er N. K. Monsen.