Puh. Nå over til innholdet, som stort sett er kjent fra de to millioner medieoppslagene som har vært om saken det siste året. Det er likevel fremdeles en sak som både be- og opprører.

Arnfinn skriver hudløst og ærlig om forholdet til foreldrene, og om hvordan de taklet at han sto frem som homofil. Kapitlene ”Ut til mor og far” og ”Velkomne heim?” er sterk lesning, men det er ikke uthengning eller sjikane. Gang på gang ”streker han under på” at reaksjonene skyldes omsorg og kjærlighet. Han skriver selv med kjærlighet og empati, men samtidig legger han ikke skjul på sin egen skuffelse over enkelte ting. Det synes jeg er naturlig, og det blir gjort med respekt. Han trekker også frem de tilfellene hvor de har strukket seg langt for å møte ham og kjæresten med respekt og gjestfrihet.

Rusa på den rette tro
Enkeltpersoner reagerer som de gjør av mange ulike årsaker, og det er ikke riktig for meg som leser (uten tilknytning til dette miljøet) å sette meg til og fordømme hvordan disse har reagert. Det som imidlertid overrasket og sjokkerte meg var den nådeløse fariseismen i reaksjonene fra enkelte organsisasjoner. På side 72-3 finner vi følgende historie:

Misjonsleiinga i Indremisjonsforbundet (IMF) hadde fått nyss i at ein god venn av meg – ein av deira dåverande deltidstilsette – hadde blitt sett offentleg saman med meg. Han blei kalla inn til samtale med leiinga og fekk høre at det i og for seg ikkje var galt [sic] å ha homofile venner, men han måtte vere varsam med å vise dette offentleg då dette kunne tolkast slik at han aksepterte og godtok det livet eg levde som homofil.

Ved det meget omtalte barnehjemmet i Ukraina blir Arnfinn møtt med utskjelling, sjikane og trusler. Det norske styret må gjerne mene at han ikke hadde noe der å gjøre, men hvorfor er det umulig for dem å reagere på måten han ble møtt på? Er det virkelig mulig å bli så rettroende at det man ikke lenger kan få seg til behandle folk på en anstendig måte? Det er fristende å påstå at når man ikke kan reagere på sjikane og trusler av frykt for å være ”ettergivende” i et etisk spørsmål, da har Bibelen sluttet å være Guds ord, og istedet blitt Guds bokstaver – tilfeldige, meningsløse og fullstendig ubarmhjertige.

Prakteksemplet på forblindet loviskhet finner vi likevel på side 85:

KPK-Ukraina har ein årleg basar (…) Eg ville gjerne vere med på denne basaren våren 2006 (…) Ukrainarane svara at dei ville setje seg i bilen og køyre rett heim att til Ukraina om eg kom. Det norske styret samtykte og sa at det ville vere eit feil signal å sende om eg som homofil fekk vere til stades på basaren, då det kunne skade stiftinga sitt ry som ei konservativ, bibeltru stifting.

Jeg har sett flere raljere over biskop Laila og andre som underbygger sitt endrede synspunkt med å vise til ”hvordan Jesus møtte mennesker”. I dette tilfellet blir imidlertid relevansen av en slik innvending så åpenbar at man nesten må le. Eller var det slik at Jesus noen gang nektet å være med sammen med noen fordi det kunne ”skade hans ry” som en ”konservativ og bibeltro” person?!

Slike vanvittige episoder bør skape debatt i alle ”konservative og bibeltro” organisasjoner. Da får det heller være at Arnfnn etter min mening eisegerer litt for heftig (og litt for mistenksomt) i sin gjengivelse av Espen Ottosen.

Litt om retning
Det er litt uklart hvem boken henvender seg til. Jeg vil tippe at Arnfinn selv først og fremst skriver til sitt gamle miljø i Misjonssambandet, og til dem med tilsvarende meninger (inkludert homofile fra slike miljøer). Det virker iallfall som at de mest inspirerte og gjennomarbeidede delene av boken er de som henvender seg spesifikt til denne gruppen. De delene hvor han ”analyserer” og doserer om bedehuskultur og –forkynnelse er ikke like overbevisende (ønske fra forlaget?) Likevel utgjør særlig beskrivelsene fra egen barndom og ungdom et fascinerende innblikk i en fremmed kultur for en utenforstående som meg.

Ønsket om å ”forkynne” for Sambandet og andre med samme syn gjør at Arnfinns personlige historie er supplert med en lang og grundig del II om Bibelens syn på homofili og homoseksualitet. Den avsluttes med en spennende samtale mellom forfatteren og professor Halvor Moxnes. Videre er det med et kapitel som argumenterer for kjønnsnøytral ekteskapslov på det som i mine øyne er en veldig lite overbevisende måte. Derimot synes jeg han skriver klokt og (overraskende) nyansert om genetikk og biologi versus kultur og oppdragelse i kapitlet ”Skapt slik?”. Han konkluderer på denne måten:

Ein veit ingenting om vi er født homofile, eller blitt homofile. Mange av oss liker å tru vi er skapt slik, men vi veit ikkje [Her vil jeg tro han eg. mener født, ikke skapt. Min anm.] Det vi veit, er at vi homofile også er ein del av skapinga. Vi er like mykje skapt i Guds bilde [sic] som heterofile er det. Det er irrelevant om vi er født slik eller blitt slik, og uansett er det ikkje eit val vi har tatt eller kan ta. Poenget er at vi er slik vi er.

Arnfinn og homoene
I et tidligere blogginnlegg stilte jeg spørsmålstegn ved Arnfinns relevans som posterboy for norske homofile idag. Min innvending var kort sagt at Arnfinn som ”årets homo” og halvoffisiell maskot kan bidra til å sementere en offeridentitet som har gått ut på dato. For de aller fleste norske homoer er den ikke lenger en konstruktiv måte å forstå seg selv på.

Samtidig kan man også se positivt på det. Betre død enn homofil? presenterer utvilsomt en klassisk komme-ut-historie hvor kjærligheten seirer over prinsipprytteri og stivbent dogmatisme. Samtidig er det faktisk en av de mest oppbyggelige komme-ut-historiene man kan tenke seg. Arnfinn kommer ikke ut av skapet for å kunne ”leve ut sine lyster” i en subkultur hvor alt flyter. Tvert imot – han kommer ut for å kunne elske og bli elsket i et stabilt, monogamt og gjensidig forpliktende parforhold. Ordene formelig svulmer av stolthet når han skriver om kjæresten sin, men det er så langt fra ”pride”-paradenes skamløshet som det er mulig å komme. Istedet for ”gay pride” er det ekte stolthet over å være elsket av en man elsker selv. Kanskje boken bør debatteres litt på Gaysir likevel.

Kim Friele er sint. Sint på de intellektuelle onanistene og silkehomsene, de utakknemlige gratispassasjerene som under Fritt Ord-utdelelsen sto på operataket og åt druer og drakk champagne med dyret i Åpenbaringen, a.k.a. Nina Karin Monsen. Kosepratet om trygdeordninger og lesbeavl med Hufsa. Anne Grete Preus, Erling Lae, Finn Schjøll og Frank Rossavik er blant dem som har begått et «kjempesvik», ifølge Friele. Borisoglebskij nevnes ikke, og var da heller ikke tilstede på operataket, men den generelle tendensen i Frieles uttalelser tilsier at også jeg burde føle meg truffet. Jeg er forferdelig dårlig på å ta imot kjeft og synes det er veldig ubehagelig når folk er sinte på meg. Spesielt, selvfølgelig, når «folk» er Kim Friele, som jeg – som tidligere nevnt – beundrer høyt. Likevel må jeg si at jeg synes argumentasjonen hennes er meget merkelig. Her er anklagene hennes, slik de er gjengitt av BA:

1. Disse homsene [altså silkehomsene, deriblant undertegnede] har aldri slåss for den friheten vi har i dag.
2. De har aldri betalt noen pris, men synes sikkert det er veldig kjekt og greit at loven kom rekende.
3. De forstår ikke at noen har slåss for at de skal være beskyttet. De er historieløse.
4. Nå skjønner hun at generasjonen under henne lever i en aldeles annerledes tid. De har reist av sted som gratispassasjerer når de sitter der og driver den intellektuelle analysen sin. Men de glemmer hva noen har betalt.

Jeg tilhører en av flere generasjoner under Friele, og jeg lever heldigvis i en aldeles anderledes tid. Mye takket være Friele selv. Og nå må noen si fra hvis jeg har misforstått, men jeg trodde det var dette som var poenget! Jeg trodde poenget med Frieles kamp var at tidene skulle forandre seg, at homofile i generasjonene under henne ikke skulle behøve å kjempe den samme kampen om igjen og om igjen. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har aldri måttet slåss for den friheten homofile har idag, jeg har aldri betalt noen pris, jeg har vært en gratispassasjer og jeg har erstattet barrikadestorming med en intellektuell analyse som ofte sikkert slår over i intellektuell onani. Dette siste må man gjerne kritisere, men jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for at jeg er født ti år for sent til å ha opplevd ekte undertrykkelse. Tvert imot synes jeg jeg bør ha lov til å være glad for det.

Det at jeg ikke har blitt forfulgt og undertrykt diskvalifiserer ikke meg fra å mene noe om homobevegelse, homomiljø og homotilværelse idag. Som homofil er jeg nødt til å prøve fortolke hva det vil si å være homo i dagens samfunn, prøve å finne ut hvordan man som homofil best legger til rette for å skape et godt og ansvarlig liv for seg selv og dem rundt seg. Da kan jeg ikke late som at jeg lever på 70-tallet, at homofili fremdeles er en psykiatrisk diagnose, at homoseksuelle handlinger straffeforfølges av en fiendtlig statsmakt og at en samlet kirke fordømmer meg til helvete. Det er ikke slik verden er. Det må jeg ta konsekvensen av. Dette er nettopp ikke historieløst, det er å ta inn over seg hvordan historien har utviklet seg. Det er ikke forfall og dekadanse, som Friele tolker det som, men tvert imot en veldig, veldig positiv utvikling. Det tydeligste uttrykk det siste året for at vi (ja, jeg våger å inkludere både meg selv og Friele i samme pronomen) har vunnet, er at det fantes homofile som forsvarte Monsen og tok turen til operataket. Det er bra at vi har kommet så langt at ikke alle homofile er nødt til å tenke på «homosaken» hele tiden.

PS: Uttrykket «silkehomse» regner jeg med er en henspilling på gode gamle «silkefronten», altså de som mente man burde oppføre seg anstendig og ikke overdrive i landssvikoppgjøret etter krigen. Selveste «silkebispen» var Eivind Berggrav, som gikk imot bruk av dødsstraff. Jeg synes ikke det er en gruppe som det er veldig ubehagelig å bli sammenlignet med.

PPS: Mine innlegg om Monsen og Fritt Ord ble etterhvert mange, og jeg samler dem derfor her: Skal homoaktivister også hylles? (19. april), Mer homostøtte til Monsen (25. april), Kaldblodig morder observert i gjerningsøyeblikket (5. mai), LLH gjør et desperat forsøk på å føre en saklig debatt (5. mai) og Absolutt siste innlegg om Nina Karin Monsen (8. mai).

Nå skal jeg være forsiktig med hva jeg sier, så jeg begynner med noen «disclaimers». Jeg er heldig: Jeg har aldri opplevd negative reaksjoner p.g.a. min homofile legning; aldri blitt fordømt, aldri banket opp, aldri motarbeidet eller skjelt ut eller noe som helst. Ikke alle opplever det slik – bokaktuelle Arnfinn Nordbø opplevde det langt fra slik – men min erfaring er ikke uvanlig, tror jeg. Og jeg tror at mens Arnfinns erfaringer blir sjeldnere og sjeldnere, så blir min erfaring mer og mer vanlig. Verden har faktisk gått fremover.

Dette betyr ikke at om 10 år til, når all homomotstand har gått under jorden, så vil det være uproblematisk for unge homofile å vokse opp. Selv om jeg aldri har opplevd å bli fordømt, så betyr ikke det at det har vært enkelt å akseptere meg selv. Jeg tror de færreste som vokser opp som homofile er genuint bekymret for å bli fordømt eller utstøtt av familien eller vennene. Men vi frykter likevel; vi frykter oss selv.  Sperrene, fordømmelsen finnes i oss selv: Vi vil ikke være anderledes. Om 10 år, når «hele» samfunnet er homovennlig vil det fremdeles være kjipt å vokse opp som homo. Ikke fordi det er så kjipt å være homo, men fordi det er kjipt å være ung.

Arnfinn Nordbø ble ifjor kåret til «Årets homo» av Blikk. Han sto frem som homofil i et konservativt kristent miljø i Stavanger og ble møtt med fordømmelse, hets og sjikane. Stavanger Aftenblad tok saken, og Arnfinn gav ansikt til alle dem som ikke opplever å bli akseptert som dem de er. Saken vokste; det ble artikler og nettmøte i Vårt Land og kronikk og intervju i Aftenposten. Det ble radio (Sånn er livet) og TV (Migrapolis). Historien rørte veldig mange – også, tror jeg, folk som Espen Ottosen.

Arnfinn og hans erfaringer er viktige og betimelige – inn i noen kontekster. Stemmen hans trengs i Misjonssambandet. Den trengs i deler av kristen-Norge. Den trengs i Islamsk råd.  Men trengs den i homobevegelsen? Trengs den i den generelle homokulturen? Bidrar den ikke der bare til å sementere en offeridentitet som gikk ut på dato for 10 år siden og som idag kanskje hindrer mange fra å ta tak i de livene de faktisk lever?

Jeg er usikker. Jeg ble sterkt berørt av artikkelen i Stavanger Aftenblad (siden hele Stavanger med omegn er bedehusland i mine fordommer), og av artiklene og nettmøtet i Vårt Land. Når den samme saken ble kjørt opp i Aftenposten følte jeg meg mer usikker. Ikke fordi jeg hadde fått mindre sympati med Arnfinn, men fordi det da ble mye mer tvetydig om det er en historie vi behøver å høre. Selvfølgelig er det fælt at en ung gutt er blitt «utstøtt av konservative kristne». Problemet er at 90% av dem som leste om ham i Aftenposten aldri har møtt en konservativ kristen i sitt liv. Det blir for fjernt, det blir for lettvint. Det handler om «noen andre».

Vi homoer elsker Arnfinns historie fordi den forteller oss at vi fremdeles er ofre. Fordi den forteller oss at det fremdeles er intet annet som står mellom oss og lykken enn noen slemme konservative. Selvforelsket leser vi om den unge, søte gutten som bare ønsker å være sammen med en han er glad i. Det er slik vi ønsker at verden skal være. Svart og hvitt; kjærlighet og selvrealisering mot forstokket dogmatisme. Varmt mot kaldt, lys mot mørke. Det er herlig berusende. Mye deiligere enn å prøve å få til noe bra i våre egne liv, hvor alt er så uendelig mye mer komplisert. Hvor det som hindrer oss fra å leve sant og godt ikke kommer utenfra, men fra oss selv. (Den beste analysen jeg vet om av denne siden ved homokulturen kan dere lese her).  Selvfølgelig ble Arnfinn «Årets homo» av Blikk; vi hadde kåret ham til «den evige homo» om vi hadde kunnet.

Som jeg begynte med å si: Jeg skal være forsiktig med hva jeg sier. Jeg har ikke kjent fordømmelsen på kroppen, og kanskje er det mange flere som gjør det enn jeg tror. Jeg kjenner heller ikke homomiljøet veldig godt; kanhende står det mye bedre til der enn hva jeg innbiller meg.

Når jeg får tid, skal jeg lese boken til Arnfinn Nordbø, kanskje jeg får meg en vekker. Inntil videre tar jeg meg i å håpe at boken vil bli lest, tatt på alvor og debattert i Misjonssambandet, og forbigått i stillhet på Gaysir. Noe sier meg at det likevel ikke er slik det kommer til å gå.