Kim Friele er sint. Sint på de intellektuelle onanistene og silkehomsene, de utakknemlige gratispassasjerene som under Fritt Ord-utdelelsen sto på operataket og åt druer og drakk champagne med dyret i Åpenbaringen, a.k.a. Nina Karin Monsen. Kosepratet om trygdeordninger og lesbeavl med Hufsa. Anne Grete Preus, Erling Lae, Finn Schjøll og Frank Rossavik er blant dem som har begått et «kjempesvik», ifølge Friele. Borisoglebskij nevnes ikke, og var da heller ikke tilstede på operataket, men den generelle tendensen i Frieles uttalelser tilsier at også jeg burde føle meg truffet. Jeg er forferdelig dårlig på å ta imot kjeft og synes det er veldig ubehagelig når folk er sinte på meg. Spesielt, selvfølgelig, når «folk» er Kim Friele, som jeg – som tidligere nevnt – beundrer høyt. Likevel må jeg si at jeg synes argumentasjonen hennes er meget merkelig. Her er anklagene hennes, slik de er gjengitt av BA:

1. Disse homsene [altså silkehomsene, deriblant undertegnede] har aldri slåss for den friheten vi har i dag.
2. De har aldri betalt noen pris, men synes sikkert det er veldig kjekt og greit at loven kom rekende.
3. De forstår ikke at noen har slåss for at de skal være beskyttet. De er historieløse.
4. Nå skjønner hun at generasjonen under henne lever i en aldeles annerledes tid. De har reist av sted som gratispassasjerer når de sitter der og driver den intellektuelle analysen sin. Men de glemmer hva noen har betalt.

Jeg tilhører en av flere generasjoner under Friele, og jeg lever heldigvis i en aldeles anderledes tid. Mye takket være Friele selv. Og nå må noen si fra hvis jeg har misforstått, men jeg trodde det var dette som var poenget! Jeg trodde poenget med Frieles kamp var at tidene skulle forandre seg, at homofile i generasjonene under henne ikke skulle behøve å kjempe den samme kampen om igjen og om igjen. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har aldri måttet slåss for den friheten homofile har idag, jeg har aldri betalt noen pris, jeg har vært en gratispassasjer og jeg har erstattet barrikadestorming med en intellektuell analyse som ofte sikkert slår over i intellektuell onani. Dette siste må man gjerne kritisere, men jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for at jeg er født ti år for sent til å ha opplevd ekte undertrykkelse. Tvert imot synes jeg jeg bør ha lov til å være glad for det.

Det at jeg ikke har blitt forfulgt og undertrykt diskvalifiserer ikke meg fra å mene noe om homobevegelse, homomiljø og homotilværelse idag. Som homofil er jeg nødt til å prøve fortolke hva det vil si å være homo i dagens samfunn, prøve å finne ut hvordan man som homofil best legger til rette for å skape et godt og ansvarlig liv for seg selv og dem rundt seg. Da kan jeg ikke late som at jeg lever på 70-tallet, at homofili fremdeles er en psykiatrisk diagnose, at homoseksuelle handlinger straffeforfølges av en fiendtlig statsmakt og at en samlet kirke fordømmer meg til helvete. Det er ikke slik verden er. Det må jeg ta konsekvensen av. Dette er nettopp ikke historieløst, det er å ta inn over seg hvordan historien har utviklet seg. Det er ikke forfall og dekadanse, som Friele tolker det som, men tvert imot en veldig, veldig positiv utvikling. Det tydeligste uttrykk det siste året for at vi (ja, jeg våger å inkludere både meg selv og Friele i samme pronomen) har vunnet, er at det fantes homofile som forsvarte Monsen og tok turen til operataket. Det er bra at vi har kommet så langt at ikke alle homofile er nødt til å tenke på «homosaken» hele tiden.

PS: Uttrykket «silkehomse» regner jeg med er en henspilling på gode gamle «silkefronten», altså de som mente man burde oppføre seg anstendig og ikke overdrive i landssvikoppgjøret etter krigen. Selveste «silkebispen» var Eivind Berggrav, som gikk imot bruk av dødsstraff. Jeg synes ikke det er en gruppe som det er veldig ubehagelig å bli sammenlignet med.

PPS: Mine innlegg om Monsen og Fritt Ord ble etterhvert mange, og jeg samler dem derfor her: Skal homoaktivister også hylles? (19. april), Mer homostøtte til Monsen (25. april), Kaldblodig morder observert i gjerningsøyeblikket (5. mai), LLH gjør et desperat forsøk på å føre en saklig debatt (5. mai) og Absolutt siste innlegg om Nina Karin Monsen (8. mai).

Borisoglebskij er, om ikke i godt selskap, så iallfall i selskap: Dagbladet melder om homostøtte til Monsen. De skulle sagt: mere homostøtte.

På det lille døgnet jeg har vært utenfor nettdekning har tydeligvis hele debatten om de frie ord nådd nye grader av hysteri. Kim Friele, som jeg ikke kjenner, men likevel elsker og respekterer, leverer tilbake prisen hun fikk i 1978. Det er ikke lenger en ærespris, nå når Monsen også har fått den.

Dette er altså den Kim Friele som for noen år siden ble kåret til en av århundrets ti største nordmenn. Det var kong Olav, Erik Bye, Einar Gerhardsen og Kim Friele. Det betyr at hun er elsket. Det betyr at hun – utrolig nok – er blitt omtrent så mainstream som det er mulig å bli. Hun har kjempet, og hun har vunnet. Det er bra. Jeg respekterer og forstår at hun føler seg sint og skuffet når en som Monsen får en pris som Fritt Ords. Men man er også fristet til å spørre: Var det noen som truet med å levere tilbake sin pris i 1978, og hvem var isåfall det?

Avisen siterer Friele på følgende:

Det Monsen kommer med nå stammer fra ei tid vi ikke er særlig stolte av i dag. Den gang man forsøkte å «helbrede» den slags styggedom med blant annet lobotomi. Hennes ytringer er i tråd med Nietzsches übermensch-teorier. Hun omtaler meg og alle andre homofile og lesbiske som undermennesker. Fritt Ord skal da ikke premiere noe sånt.

Når og hvor har Monsen kalt homofile for «undermennesker», eller antydet noe lignende? Når og hvor har hun antydet at de bør «helbredes»? Hva rettferdiggjør sammenligningen med lobotomi? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er å se spøkelser på høylys dag. Monsen svarer, typisk nok, med å påpeke logiske brister i Frieles metaforrekker:

Hun snakker om Judas-penger, men jeg forstår ikke sammenligningen. I en bibelsk sammenheng; mener hun at hun er Judas som leverer pengene tilbake? Det blir mye rot når hun holder på. Hun fikk ingen sølvpenger.

Mens jeg respekterer Kim Frieles sinne, så spyr jeg av Marie Simonsens moralistiske postulater i «de homofiles» navn. I en kommentar i Dagbladet sier hun bl.a.:

… [H]adde Fritt Ord beveget seg inn i miljøet, som har vært utsatt for Monsens «gjennomreflekterte tanker» de seinere åra, ville man oppdaget at homofile slett ikke oppfatter Monsen som en ensom og modig dissident i debatten om ny ekteskapslov. Ikke engang som et gjenkjennelig gufs fra en nær fortid, men som en akademisk del av en høyst levende homokritikk.

Og videre:

I homomiljøet ble nyheten naturlig nok tatt imot med sjokk og vantro.

Og sist, men ikke minst:

Når Fritt Ord gir [Monsen] landets gjeveste megafon, gjør man det enda litt trangere for minoriteten som Kim Friele for bare 31 år siden ga en stemme (min uth.)

Dakar, dakar oss: Nå blir det «enda litt trangere»… som om det ikke var trangt nok fra før… men men… vi har jo tålt å bli motarbeidet før, vi…

Vi har altså fått partnerskapsloven. Homofile statsråder. Homofile prester. En entydig homovennlig presse. Og ekteskapsloven. Og som om ikke dét var nok, så får gudbedre meg Nina Karin Monsen æresprisen til Fritt Ord! Hva er det storsamfunnet tenker på, som i en allerede presset situasjon prøver å gjøre det «enda litt trangere» for de homofile…? Dette er Simonsens og homobevegelsens argumentasjon. Jeg karikerer ikke, det er rent faktisk dette de sier. Og selv om jeg ikke like ordet, så føles det påkrevet å si rett ut: Dette er ren og skjær hersketeknikk.

Det er fristende å spå: For «homomiljøet» vil det aldri slutte å være trangt, for trangheten sitter i hodet. Gjør hva dere vil, heteroer, for det holder ikke! U-a-n-s-e-t-t hva dere prøver på, så vil det fortsatt være «trangt». Skal man tro reaksjonene på Fritt Ord-prisen, så har det aldri vært så «trangt» for norske homofile som etter at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt. Og det kommer ikke til å bli bedre.  Og bare så det er helt klart: Enhver antydning til støtte av dem med motstridende synspunkter gjør verden «enda litt trangere» for en svak og utsatt minoritet som bare ønsker å få lov til å være sammen med noen man er glad i.