Bispemøtets arbeidsutvalg har konkludert med at en fremtidig 12. biskop bør ha kontoret sitt på ”Kirkens hus” i Oslo. Tunsberg biskop har vært med i utvalget og gir følgende forklaring på hvorfor Den norske kirke trenger enda mer sentralisering:

Preses må være der det skjer.

Klarere kan det vel knapt sies. Hvor er det det ”skjer noe” i Den norske kirke idag? I kirkene, sa du? Langt ifra. Jo da, de driver fremdeles på der, med noen gammeldagse greier med bibelen og sakramentene og sånn. Men det er ikke der det ”skjer”.

Takk og lov at vi har ”Kirkens hus”. Der ”skjer” det ting. Et dynamisk miljø av dresskledde broilere sørger for en jevn strøm av visjonsdokumenter, internasjonale konferanser og utredninger. Håndfaste, begripelige ting. Moderne arkitektur (enorme mengder lys og luft, såk. ”luftslott”) gir inntrykk av en kirke som følger med i tiden og alltid er på hugget. Plasseringen mellom børsen og Skippergata signaliserer en ”kirke” som trives best blant tollere og syndere (riktignok med litt hjelp fra Securitas).

Det skulle tatt seg ut om en 12. biskop hadde sittet et annet sted, et kjedelig sted hvor det ikke ”skjer” annet enn at ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Et sted hvor ingen ”jobber politisk”, hvor det ikke skrives en eneste utredning, hvor ingen andre toppfolk er tilstede for å drive ”nettverksbygging”.

Spørsmål før kirkevalget: Hvilke av kandidatene vil gå inn for å flytte tyngdepunktet i Den norske kirke bort fra glassmonteren og svadafabrikken ”Kirkens hus” og tilbake til kirkene? Ikke biskopene, iallfall. Preses må jo være ”der det skjer”.

”Hvilken kirke vil du ha?” Vel, jeg ønsker meg en kirke som er en kirke, med tårn og spir, prest og menighet, ord og sakrament. Ikke et byråkrati, ikke en organisasjon, men en kropp.

Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.

Here’s a thought: La oss si at en kirkefremmed hadde blitt grepet av dybden i påskens budskap og bestemt seg for å finne ut mer. La oss si at hun hadde tenkt at internettsidene til Den norske kirke, dét må vel være et greit sted å begynne. La oss si at hun hadde klikket seg inn på kirken.no for kanskje å finne ut litt mer av hva disse Jesus-greiene egentlig handler om.

Er det ikke en forferdelig tanke? Jeg var inne på kirken.no på skjærtorsdag, og kunne da notere meg følgende:

Hovedsaken var – for en gangs skyld – noe som indirekte kunne knyttes til kirkens liturgiske liv: Et «påskebrev» fra bispemøtet. Et bilde av korsfestelsen, en påskelilje og et glassmaleri av Maria som knelte for den oppstandne illustrerte en hilsen med titelen «Mot til å leve, mot til å handle». To hundre ord: Påsken er livets fest, Jesus ville frigjøre mennesker, jorden trues av klimakrise, oppstandelsen gir oss håp. Vel og bra – bare temmelig intetsigende og forferdelig kjedelig. Er dét virkelig all kraften man kan presse ut av påskens avgrunnsdype mysterium?

Hva ellers kunne kirken, ved kirken.no, så bidra med i påsketiden? Hva burde vi søkende nettsurfere tenke på – utover at det er viktig å ha «mot til å leve»? Jo, for det første at Diakoniens dag skulle arrangeres på Diakonhjemmet den 22. april. Dernest at høringsspørsmålene til Gudstjenestereformen var kommet i ny utgave og måtte besvares innen 15. september. For det tredje at den økumeniske konferansen «Tro til forandring» skulle avholdes i mai. Videre at det er høring av salmebokforslaget og høring av «Trosopplæringsplanen» på gang. Tilslutt kunne vi lese en artikkel om «strukturert samarbeid» om at trosopplæringsprosjekt og få en påminnelse om en økumenisk vennskapskonferanse i juni.

Jeg tror ikke vi trenger å gå så veldig mye lenger for å finne ut hva som er Den norske kirkes store problem i møte med vår tids religiøse søken. I det store, oppblåste luftslottet som er «Kirkens hus» (ja, det heter faktisk det!) sitter en armé av profesjonelle pratere og tror at det er de som holder kirken oppe. De reiser jo på konferanser! De produserer jo dokumenter! De sender jo forslag ut på høring! De innleder jo strukturerte samarbeid!

Jo, sikkert. Og jeg synes økumeniske konferanser er fint og viktig, bare for å ha sagt dét. Men det er et problem at «rådsstrukturen» og alle «rådene» er blitt målet, ikke middelet. At «Kirkens hus» er blitt «kirken selv». (I parantes bemerket: Knapt noen ting illustrerer dette bedre enn at et samlet bispemøte – med ett hederlig unntakforutsetter at en evt. fast preses skal ha sete i Oslo. Således f.eks. Tunsberg biskop: «Hvis ikke kan vi droppe hele greia»). Vi må ikke la oss lure: «Kirkens hus» minner i alt vesentlig mer om en papirfabrikk enn et gudshus, og er således mere i kommunion med Norske Skog enn med Den norske kirke. Innholdet på kirken.no tyder på at vi har glemt at Guds folk ikke først og fremst skal produsere papir, men at det skal produsere tro på Jesus Kristus. Dét skjer når Ordet forkynnes rent og klart og sakramentene forvaltes rett. Det skjer i gudstjenesten, ikke ved at «gudstjenestereformen» sendes ut på «høring». Er det ikke symptomatisk at akkurat i den tiden av året hvor evangeliet lyder aller klarest, nemlig påsken, så har ikke kirken.no det minste blikk for den liturgiske feiringen i menighetene? Internettsiden har faktisk ikke andre budskap å komme med enn at det – bare man får lagt disse ubeleilige «røddagene» bak seg – vil bli avholdt syv ganger syv «konferanser» i hovedstaden!

Markusevangeliet forteller om stenen som var veltet foran Jesu grav at «den var meget stor» (Mk 16:4). Engelen klarte likevel å velte den til side. Spørsmålet er om noen engel ville kunne klare å velte bort det søppelberget av utredninger og høringssvar som det norske kirkebyråkratiet har veltet foran Jesu grav i våre dager. Er det i det hele tatt mulig for Den oppstandne å komme seg ut?

La oss be til Gud om at ingen, ingen søkende mennesker må finne på å klikke seg inn på kirken.no. La oss håpe at de går til menighetene istedet, de som ganske enkelt samler seg rundt ord og sakrament istedet for å reise verden rundt på konferanser eller ta glassheisen opp og ned i «Kirkens hus». Kirkens egentlige hus – det er kirkebyggene. Det er dér ordet blir kjød, det er dér troen skapes. Én liten setning: «Jesus er oppstanden!» – er uendelig mye mer verdt for kirken enn en million sider med høringssvar. Og én enslig gudstjenestedeltager som ikke vet når hun skal sitte og når hun skal reise seg, er uendelig mye mer verdt for kirken enn hundre tusen kirkebyråkrater med dress og stresskoffert i innsjekkingskø på vei til en eller annen internasjonal konferanse.