Bispemøtets arbeidsutvalg har konkludert med at en fremtidig 12. biskop bør ha kontoret sitt på ”Kirkens hus” i Oslo. Tunsberg biskop har vært med i utvalget og gir følgende forklaring på hvorfor Den norske kirke trenger enda mer sentralisering:

Preses må være der det skjer.

Klarere kan det vel knapt sies. Hvor er det det ”skjer noe” i Den norske kirke idag? I kirkene, sa du? Langt ifra. Jo da, de driver fremdeles på der, med noen gammeldagse greier med bibelen og sakramentene og sånn. Men det er ikke der det ”skjer”.

Takk og lov at vi har ”Kirkens hus”. Der ”skjer” det ting. Et dynamisk miljø av dresskledde broilere sørger for en jevn strøm av visjonsdokumenter, internasjonale konferanser og utredninger. Håndfaste, begripelige ting. Moderne arkitektur (enorme mengder lys og luft, såk. ”luftslott”) gir inntrykk av en kirke som følger med i tiden og alltid er på hugget. Plasseringen mellom børsen og Skippergata signaliserer en ”kirke” som trives best blant tollere og syndere (riktignok med litt hjelp fra Securitas).

Det skulle tatt seg ut om en 12. biskop hadde sittet et annet sted, et kjedelig sted hvor det ikke ”skjer” annet enn at ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Et sted hvor ingen ”jobber politisk”, hvor det ikke skrives en eneste utredning, hvor ingen andre toppfolk er tilstede for å drive ”nettverksbygging”.

Spørsmål før kirkevalget: Hvilke av kandidatene vil gå inn for å flytte tyngdepunktet i Den norske kirke bort fra glassmonteren og svadafabrikken ”Kirkens hus” og tilbake til kirkene? Ikke biskopene, iallfall. Preses må jo være ”der det skjer”.

”Hvilken kirke vil du ha?” Vel, jeg ønsker meg en kirke som er en kirke, med tårn og spir, prest og menighet, ord og sakrament. Ikke et byråkrati, ikke en organisasjon, men en kropp.

Den norske kirke har betalt for en slags reklamefilm for å få flere til å stemme i kirkevalget. Filmen har allerede fått kritikk av reklamefolk for å være intetsigende og meningsløs, og det er fristende å ta furtebuksene på og stemme med i klagekoret. Filmen forteller ingenting om hva det skal velges til, hvem som skal velges dit og hvorfor man skal gidde å stemme. Til slutt stilles spørsmålet: Hva slags kirke vil du ha? Alternativene synes å være: steinkirke, trekirke, arbeidskirke, langkirke… Filmen består nemlig bare av opptak av en rekke vakre kirkebygninger, akkompagnert av svært pompøs musikk og en prest som tydeligvis også er dirigent for det lokale filharmoniorkesteret (0:28).

Kirkevalg skal man jo ha; de fleste synes å være enige om å det. Og jo, oppslutningen har pleid å være temmelig miserabel, men jeg tror neppe det skyldes mangel på reklamefilmer av typen «klokketårn i solnedgang».

Problemet, såvidt jeg kan se, er at selve konseptet med valg forutsetter at man dyrker, fremhever, maksimerer konfliktene. Grunnen til å ha en avstemning må jo være at det har oppstått motstridende alternativer som man kan velge mellom. I reklamen for kirkevalget finnes det ingen konflikt overhodet, bare vakker arkitektur, begeistrede barn og et strykeorkester. Det blir som om en reklame for stortingsvalget hadde hatt som sitt eneste poeng at det er vakkert interiør i stortingsbygningen. Reklamefilmen gir ingen ting å velge mellom, ingen ting å stemme på. Du får ikke opp valgdeltagelsen da. Hvis Siv og Jens hadde sittet på Redaksjon En, delt en kurv jordbær og pludret om nuperelloppskrifter ville vi ikke ha giddet å stemme på dem, heller.

Uansett: Dette er et problem fordi ingen er villige til å fremheve konfliktene i kirken så mye at det kan høyne valgdeltagelsen nevneverdig. For å illustrere dette har jeg tenkt ut tre reklamefilmer som kirken kan bruke før valget om to år dersom de virkelig ønsker å få opp valgdeltagelsen:

Reklamefilm #1: Stedet er en stor, majestetisk stenkirke. Et ungt, vakkert homofilt par står i sin fineste puss, klare til å gå sammen ned midtgangen. De ser på hverandre og smiler forelsket. Folk reiser seg mens organisten begynner å spille bryllupsmarsj: Du-dudu-du… Du-dudu-du… Du-dudu-du, dudu-du, dudu… duuu… Den siste tonen der ender i en langtrukken, sur vræling idet det forelskede paret ser opp – – – og rett inn i det fårete gliset til biskop Kvarme!! Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier: «Den norske kirke er bundet av Guds ord slik det er nedfelt i Den hellige skrift. Vi kan ikke under noen omstendigheter velsigne det som Guds ord fordømmer». Så løfter han hånden og peker taust mot utgangsdøren. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #2: Biskop Jørgensen går i spissen for en svær demonstrasjon og roper: «Nei til oljeboring i nord!» «Kirken krever fem års utvinningspause!» «Gjør som Gud – si nei til olje!» Det er tjukt av pressefolk på alle kanter, blitsregnet hagler over biskopen og de dresskledde kirkebyråkratene med rødgrønne partimerker på jakkeslaget. Skrikene fra massen blir høyere og høyere. Plutselig ser vi demonstrasjonstoget gjennom et vindu med glassmalerier. Istedetfor rop og skrål lyder rolig, meditativ musikk. En fromt utseende kvinne betrakter all viraken med mild hoderysting før hun snur seg og går inn i kirkerommet. Der er vennefellesskapet samlet: de sitter i ring med Bibelen foran seg. Kvinnen setter seg inn i ringen, de tar hverandres hender, bøyer hodene og begynner å be stille. Panorering mot taket. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #3: Kirkeklokkene ringer tungt og dystert. En enorm, nesten folketom kirke. Et foreldrepar sitter stramt tilkneppede i søndagsstasen. En unggutt i konfirmasjonsalder sitter og vrir seg ved siden av. Moren kaster et strengt blikk på ham, settter fingeren foran leppene og sier: sjsjsjsjsj! Orgelet spiller… utroooolig sakte. En eldgammel dame pusser nesen. Ekstrem close-up av noen som fukter leppene med tungen. Noen kremter. Vi ser rett inn i konfirmantens desperate ansikt idet orgelet spiller saktere og saktere helt til lyden er redusert til en mørk grøt. Plutselig slår det lys inn gjennom vinduene og et digert lovsangsteam dukker opp i koret. På den andre siden er det dukket opp et band med el-gitarer, keyboard og digert trommesett. Foran alteret står en ung, kul fyr med hettegenser og et bredt glis. Han roper: «Let’s dance for the Lord!» Kirken er plutselig full av ungdommer som står og digger den dritkule musikken. Vi ser konfirmantens ansikt lyse av forbløffet begeistring: Ikke ante han at det kunne være så kult å være kristen! Skjermen går over i ungdommelige farver og kul, håndtegnet skrift: Hva slags kirke vil du ha?

Alle tre reklamefilmer baserer seg på karikerte dikotomier. De tilbyr eierskap til én side i en konstruert, men tydelig definert konflikt; så tydelig definert at det blir et argument for å stemme. Greia er at ingen i kirken ønsker slike reklamer, eller slike karikaturer, eller slike fremhevelser av konflikter. Vi krangler nok som det er, og velger å prøve å trekke folk med arkitektur heller enn saker og ideer. Det er edelt, men jeg vedder på at resultatet er tilnærmet nullvekst i valgdeltagelsen.

Etter dette og det forrige innlegget mitt om kirkevalget virker det jo som jeg er nærmest fanatisk motstander av kirkedemokrati, og det skal jeg presisere at jeg ikke er. Men jeg er litt bekymret: Vil det være mulig å få valgdeltagelsen opp på et nivå som er akseptabelt for videreføring av stat/kirkeforliket, uten å institusjonalisere et kirkelig partivesen som vil være mye mer skadelig for kirken enn menighetsrådenes manglende demokratiske legitimitet?

Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.