Kim Friele er sint. Sint på de intellektuelle onanistene og silkehomsene, de utakknemlige gratispassasjerene som under Fritt Ord-utdelelsen sto på operataket og åt druer og drakk champagne med dyret i Åpenbaringen, a.k.a. Nina Karin Monsen. Kosepratet om trygdeordninger og lesbeavl med Hufsa. Anne Grete Preus, Erling Lae, Finn Schjøll og Frank Rossavik er blant dem som har begått et «kjempesvik», ifølge Friele. Borisoglebskij nevnes ikke, og var da heller ikke tilstede på operataket, men den generelle tendensen i Frieles uttalelser tilsier at også jeg burde føle meg truffet. Jeg er forferdelig dårlig på å ta imot kjeft og synes det er veldig ubehagelig når folk er sinte på meg. Spesielt, selvfølgelig, når «folk» er Kim Friele, som jeg – som tidligere nevnt – beundrer høyt. Likevel må jeg si at jeg synes argumentasjonen hennes er meget merkelig. Her er anklagene hennes, slik de er gjengitt av BA:

1. Disse homsene [altså silkehomsene, deriblant undertegnede] har aldri slåss for den friheten vi har i dag.
2. De har aldri betalt noen pris, men synes sikkert det er veldig kjekt og greit at loven kom rekende.
3. De forstår ikke at noen har slåss for at de skal være beskyttet. De er historieløse.
4. Nå skjønner hun at generasjonen under henne lever i en aldeles annerledes tid. De har reist av sted som gratispassasjerer når de sitter der og driver den intellektuelle analysen sin. Men de glemmer hva noen har betalt.

Jeg tilhører en av flere generasjoner under Friele, og jeg lever heldigvis i en aldeles anderledes tid. Mye takket være Friele selv. Og nå må noen si fra hvis jeg har misforstått, men jeg trodde det var dette som var poenget! Jeg trodde poenget med Frieles kamp var at tidene skulle forandre seg, at homofile i generasjonene under henne ikke skulle behøve å kjempe den samme kampen om igjen og om igjen. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har aldri måttet slåss for den friheten homofile har idag, jeg har aldri betalt noen pris, jeg har vært en gratispassasjer og jeg har erstattet barrikadestorming med en intellektuell analyse som ofte sikkert slår over i intellektuell onani. Dette siste må man gjerne kritisere, men jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for at jeg er født ti år for sent til å ha opplevd ekte undertrykkelse. Tvert imot synes jeg jeg bør ha lov til å være glad for det.

Det at jeg ikke har blitt forfulgt og undertrykt diskvalifiserer ikke meg fra å mene noe om homobevegelse, homomiljø og homotilværelse idag. Som homofil er jeg nødt til å prøve fortolke hva det vil si å være homo i dagens samfunn, prøve å finne ut hvordan man som homofil best legger til rette for å skape et godt og ansvarlig liv for seg selv og dem rundt seg. Da kan jeg ikke late som at jeg lever på 70-tallet, at homofili fremdeles er en psykiatrisk diagnose, at homoseksuelle handlinger straffeforfølges av en fiendtlig statsmakt og at en samlet kirke fordømmer meg til helvete. Det er ikke slik verden er. Det må jeg ta konsekvensen av. Dette er nettopp ikke historieløst, det er å ta inn over seg hvordan historien har utviklet seg. Det er ikke forfall og dekadanse, som Friele tolker det som, men tvert imot en veldig, veldig positiv utvikling. Det tydeligste uttrykk det siste året for at vi (ja, jeg våger å inkludere både meg selv og Friele i samme pronomen) har vunnet, er at det fantes homofile som forsvarte Monsen og tok turen til operataket. Det er bra at vi har kommet så langt at ikke alle homofile er nødt til å tenke på «homosaken» hele tiden.

PS: Uttrykket «silkehomse» regner jeg med er en henspilling på gode gamle «silkefronten», altså de som mente man burde oppføre seg anstendig og ikke overdrive i landssvikoppgjøret etter krigen. Selveste «silkebispen» var Eivind Berggrav, som gikk imot bruk av dødsstraff. Jeg synes ikke det er en gruppe som det er veldig ubehagelig å bli sammenlignet med.

PPS: Mine innlegg om Monsen og Fritt Ord ble etterhvert mange, og jeg samler dem derfor her: Skal homoaktivister også hylles? (19. april), Mer homostøtte til Monsen (25. april), Kaldblodig morder observert i gjerningsøyeblikket (5. mai), LLH gjør et desperat forsøk på å føre en saklig debatt (5. mai) og Absolutt siste innlegg om Nina Karin Monsen (8. mai).

Noen forsøk på å oppsummere det som skjedde da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen er bedre enn andre. Forfatteren Kaj Skagen har en meget god omtale av den nye boken hennes i Dag og Tid; anbefales sterkt! Skagen gjør forsåvidt ikke annet enn å oppføre seg som et anstendig menneske og prøve å føre en saklig debatt, men dette er altså så sjeldent i dagens norske debattklima at vi nesten setter morgenkaffen i vrangstrupen. Tenk, en kritisk leser som likevel prøver å forstå!  Han setter f.eks. det demoniserte utsagnet om at homofile kan ha krav på trygd inn i sin rette sammenheng og konkluderer:

Ein treng ikkje å lika denne argumentasjonsforma for å framstilla henne korrekt som det ho er: ikkje eit innlegg for å gje homofile trygd for homofilien deira, men eit innlegg mot bioteknologisk assistanse til likekjønna par.

Skagen har noen meget interessante poenger når han (i likhet med meg selv i et tidligere innlegg) tviler på at årsaken til de voldsomme reaksjonene ikke er Monsens meninger, men hennes krasse og sårende stil. Skagens moteksempel er professor Sigurd Skirbekk. Skirbekk la frem sin nasjonal-konservative sosiologiske samfunnsanalyse «med ei korrekt akademisk språkform, men vart like fullt skandalisert i pressa og måtte sjå kontoret sitt okkupert av aktivistar».

Støyen omkring boka og prisen til Monsen reiser dermed i seg sjølv spørsmålet om sigersgangen til kulturradikalismen og nyliberalismen i norsk kulturliv sidan 1970-åra har ført til ei utoleleg innskrenking av åndsfridomen, fordi visse livssyn, haldning­­ar og idear nærast automatisk utløyser ei aggressiv mobilisering av massen mot den einskilde.

Skagen er innom Facebook-aksjonen mot Monsen («eit alvorleg åtak på ytringsfridomen»), oppsummerer Monsens bok på en pedagogisk måte, maner til debatt om bioteknologi og konkluderer med at Monsen kan være Fritt Ords beste valg siden Kim Friele.

Neste års vinner av Fritt Ord-prisen (he he), document.no, har også noen artige kommentarer om «behovet for reaksjonære«. Man kunne kanskje si at hele deres virksomhet er uttrykk for tanken om et slikt «behov», men ok. Hans Rustad skriver bl.a.:

Jeg vil tro Francis Sejersted kjenner en uro over en utvikling som tilsynelatende pågår uten hemninger og bremser. Da han deltok i RedaksjonEn så han fortvilet ut. Argumentene som ble brukt mot ham og Monsen var umulig å imøtegå. Det var, som han sa, «påstander» og «feiltolkninger». Men dette er resultatet av de siste års dialogkultur og absoluttering av rettigheter og likestilling. Hvis man opplater sin munn og tar til motmæle, blir man møtt med uthengning og utstøtelse. Man beveger seg motstandsløst i sitt eget univers og hisser hverandre opp over den som krenker: Dialogkulturen er en enetale.

Og sist, men ikke minst: Frank Rossavik i Morgenbladet, som mener hombevegelsens posisjon er svekket, «både blant politikere, andre meningsdannere og folk flest». I stedet for å ironisere over Monsen en dag eller to lanserte de en voldsom kampanje; de møtte (med Skagens uttrykk) «meiningar med aksjonar, idear med demonstrasjonar». Rossavik har følgende råd til LLH m/omland:

Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre med styrken som er vunnet – det kler en moderne homobevegelse i Norge bedre.

Et trefoldig amen til det.

I den andre enden av skalaen har vi min i andre henseender utrolig dyktige NT-professor Halvor Moxnes: Han mener fremdeles at homofile er «noen som er særlig utsatt og sårbare», og at en manglende vilje til å gi dem vern mot diskriminering «truer hele eksistensen til et demokratisk samfunn». Moxnes’ konklusjon er at «Fritt Ord må spørre ved pristildelinger: Hvem er det som trenger det frie ord?»  Det må de selvfølgelig, og det har de gjort. Det som truer demokratiet er at mektige grupper demoniserer enkeltmennesker fordi de har meninger som ikke deles av flertallet.

… men lykkes bare nesten. LLH-leder Karen Pinholt er i Dagbladet sitert på følgende salve under dagens demonstrasjon på Plata:

Jeg skulle sagt at Fritt Ord har blod på hendene. At de dytter unge homofile til selvmord. At Nina Karin Monsen har psykotiske trekk. Men jeg skal ikke legge debatten på det nivået.

Tja, ingen skal ihvertfall si at du ikke prøvde, Karen!

Denne kvinnen har altså sittet på tv og beskyldt Nina Karin Monsen for ikke å være tilstrekkelig gjennomreflektert. Hun er demokratisk valgt av norske homofile til å være vårt ansikt utad, vår talsperson i offentligheten. Man får de ledere man fortjener, og homobevegelsen har her tydeligvis fått sin. Kim Friele er jo sakligheten selv sammenlignet med Pinholt:

Francis Sejersted sier at Monsen ikke får prisen for meningene sine. Vi vet alle at hun heller ikke har fått den for dialekten eller utseendet sitt.

Dette er ihvertfall morsomt, det har glimt i øyet. Friele lar oss le, der Pinholt med sin gravalvorlige selvhøytidelighet ikke har annet å tilby enn fri fråtsing i den samme gamle offerrollen: Stakkars, stakkars oss.

Dagbladets debatt i forkant var derimot forbilledlig (jeg klarer ikke å finne den på nett). Arrangørene hadde begått det kunststykket å invitere to av Norges mest gjennomreflekterte homofile (når det gjelder homosaken), nemlig Frank Rossavik og Anne Holt. De er begge kritiske til homobevegelsen, men likevel sterkt uenige om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått prisen. Rossavik fikk spm. fra salen: det hadde vært greit nok om denne debatten hadde holdt seg på Litteraturhuset, men hva med den unge, homofile gutten som sitter på landsbygda hvor homofili ennå er uglesett? Tenk hvor vanskelig prisutdelingen gjør det for ham! Rossavik svarte at han hadde sittet i debatter med homobevegelsen i år etter år etter år, og hver gang han var litt uenig med dem om noe så kom man trekkende med denne gutten. «På grunn av ham så kan vi ikke mene det du sier der». Men vi kan jo ikke slutte å diskutere ting p.g.a. en tenkt person!

Nå er han jo ikke bare en tenkt person, men som Rossavik også påpekte, er det grunn til å spørre om det er Nina Karin Monsens utfall (hvor mange 17-åringer finnes det i dette landet som vil ta henne alvorlig?) eller homobevegelsens insistering på egen offerrolle som gjør mest skade. Overfor denne gutten på landsbygda vil jeg derfor presisere: Nina Karin Monsen fikk ikke Fritt Ord-prisen fordi storsamfunnet ønsker å belønne hennes crazy meninger. Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen fordi meningene hennes er så marginaliserte i dagens Norge at de trenger å bli holdt kunstig i live. Fritt Ords talerstol er for Nina Karin Monsens vedkommende ikke en seierspall, men en respirator.

Nå har hun fått sine til kjedsommelighet omtalte fire hundre tusen, og homobevegelsen har demonstrert. Det må være greit. La oss håpe begge parter kan klare å roe seg litt ned..

"Dø, din homo! Dø! Dø!"

Og der var katten ute av sekken: Francis Sejersted tar liv når han gir Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen. Vi gjengir her et fantombilde fra Dagbladet som viser den kaldblodige manndraperen akkurat idet den giftige fråde spyttes ut av hans  onde kjeft: «Nina Karin Monsen bør ha lov til å si det hun sier». Fy faen. Det var dråpen. Hvilke ulvetider lever vi ikke i, når til og med det som en gang var dannede høyremenn synker ned til et slikt nivå. Menneskeliv betyr ingenting for dem lenger. Det er det samme for dem om vi lever eller dør.

Noen tanker etter gårsdagens debatt i Redaksjon En:

1. Viggo Johansen er og blir Norges dårligste programleder. Debatten går ingen steder. Hvis det kommer opp nye momenter så blir ikke disse fulgt opp. Han bare spør en ny person i panelet: Føler du deg krenket? Synes du Nina Karin Monsen uttaler seg krenkende? Mener du at hun trakasserer? Men hva med deg, føler du deg krenket av det hun sier? Magnhild Meltveit Kleppa ble stilt en variant av dette spørsmålet tre – 3 – ganger.

2. Francis Sejersted: Det er sikkert en myte at alle høyrefolk var sånn en gang i tiden. Men tenk, en gang var faktisk noen høyrefolk sånn! Det er helt utrolig, og ganske vemodig, å tenke på. Men nå slipper man ihvertfall å lure på om dette er et parti man kunne stemme på.

3. Retorikken fra homobevegelsens representant, Guro Sibeko: NKM bedriver «hatske angrep på små barn», det er ikke noe bedre at NKM bruker det frie ord enn at nynazister gjør det, hun går til «fryktelig hatske angrep på homofile ungdommer», for henne er det om å «påføre sine motstandere mest mulig smerte (Johansen bryter inn: Har du følt det sånn?) som om det var en annen boksekamp». Dette er imidlertid ingen ting mot det hun siden er sitert på i Dagbladet:

[Sejersted] tar liv ved å gi Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. (…) Å gi henne prisen er det samme som å si at det er greit å komme med krenkende uttalelser mot homofile. (…) Nå kommer homohets til å bli akseptert i skolegården. Sejersted bør huske på at selvmordstallene blant unge homofile er ekstremt høye. Det hjelper ikke at Monsen sier at homofile barn er handikappede. Noen dør av det.

4. Frank Rossavik er en av Norges beste journalister, og gjør en meget god figur når han slipper til. Siden han selv er homofil kan han si det som egentlig er opplagt: Når Kim Friele fikk prisen var homobevegelsen svak og de verdikonservative sterke, idag er det homobevegelsen som er sterk og har støtte fra hele det etablerte menings-Norge. Fritt Ord gjorde det rette både i 1978 og i 2009: de henter opp stemmer som ikke kommer frem. De homofile må legge offerrollen bak seg, vi trenger den ikke lenger. (Det kunne vært interessant å høre hva Guro Sibeko hadde å si til dette, men Johansen mener det er viktigere å få høre, for tredje gang, fra Magnhild Meltveit Kleppa: Oppfatter du NKM som homofob, som hatefull?)

5. Norges skjønneste kvinne, Magnhild Meltveit Kleppa, er den eneste av paneldeltagerne som snakker med autoritet når hun sier: Det er greit nok at det er mange velfungerende, voksne homofile, men det finnes også unger og ungdommer som strever med identiteten sin, det finnes foreldre som er usikre – og Nina Karin Monsen rammer disse. Tenk å lese på avisforsiden når du går forbi en kiosk: Du er ikke ønsket. Dette er relevante innvendinger, og de har tyngde fordi MMK sitter der med hele sin historie og sin bakgrunn. Hun har sikkert tapt stortingsplassen sin på denne saken. Hun snakker ikke på vegne av en forfulgt minoritet hun har konstruert i sitt eget hode, slik f.eks. Marie Simonsen gjør.

6. Stadig flere homoaktivister sier at problemet ikke er at prisen har gått til en motstander av ekteskapsloven (Sibeko sier sogar at det kanskje er «helt riktig») – problemet er at den har gått til akkurat Nina Karin Monsen. Anne Holt skriver, i et ellers ganske morsomt innlegg, at Oslo biskop kunne vært en god kandidat: Han har stått klippefast på sitt syn, men ikke henfalt til uverdigheter og hets. Jeg har sett andre foreslå Øyvind Benestad. Heh. Jeg er en stor beundrer av Oslo biskop, men han er jo ikke først og fremst noen samfunnsdebattant. Og jeg personlig vil tusen ganger heller ha den sinte, autoritære Monsen enn den åleglatte Benestad; Monsen stiller seg  iallfall lagelig til for hugg. Men det er nå så; problemet med dette argumentet er selvsagt at det er usant. Det hadde ikke vært bedre. Man hadde blitt akkurat like sinte, og demonstrasjonen på Chr. Fr. plass hadde blitt akkurat like stor. Oslo biskop har tidligere ikke trengt å si et ord, bare følge det regelverket han er satt (av staten!) til å forvalte, og resultatet har vært nøyaktig like hysterisk. «Han oppfordrer til hatvold», osv. osv.

7. Francis Sejersted blir så sjokkert av alle de vulgære overdrivelsene og den manglende viljen til å lytte til innholdet i hva NKM sier, at han ikke vet helt hva han skal si. «Jeg synes du overdriver nu». Jo jo. «Dette er å tolke henne i verste mening», sier han. For ham er dette faktisk et skjellsord! Svaret fra Sibeko er avslørende: «Jeg har ikke tolket henne». Nei, hun har jo bare gjengitt det hun har sagt, objektivt og nøytralt. Sånn er det, når man prøver å diskutere med den aller kompakteste majoritet.

Borisoglebskij er, om ikke i godt selskap, så iallfall i selskap: Dagbladet melder om homostøtte til Monsen. De skulle sagt: mere homostøtte.

På det lille døgnet jeg har vært utenfor nettdekning har tydeligvis hele debatten om de frie ord nådd nye grader av hysteri. Kim Friele, som jeg ikke kjenner, men likevel elsker og respekterer, leverer tilbake prisen hun fikk i 1978. Det er ikke lenger en ærespris, nå når Monsen også har fått den.

Dette er altså den Kim Friele som for noen år siden ble kåret til en av århundrets ti største nordmenn. Det var kong Olav, Erik Bye, Einar Gerhardsen og Kim Friele. Det betyr at hun er elsket. Det betyr at hun – utrolig nok – er blitt omtrent så mainstream som det er mulig å bli. Hun har kjempet, og hun har vunnet. Det er bra. Jeg respekterer og forstår at hun føler seg sint og skuffet når en som Monsen får en pris som Fritt Ords. Men man er også fristet til å spørre: Var det noen som truet med å levere tilbake sin pris i 1978, og hvem var isåfall det?

Avisen siterer Friele på følgende:

Det Monsen kommer med nå stammer fra ei tid vi ikke er særlig stolte av i dag. Den gang man forsøkte å «helbrede» den slags styggedom med blant annet lobotomi. Hennes ytringer er i tråd med Nietzsches übermensch-teorier. Hun omtaler meg og alle andre homofile og lesbiske som undermennesker. Fritt Ord skal da ikke premiere noe sånt.

Når og hvor har Monsen kalt homofile for «undermennesker», eller antydet noe lignende? Når og hvor har hun antydet at de bør «helbredes»? Hva rettferdiggjør sammenligningen med lobotomi? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er å se spøkelser på høylys dag. Monsen svarer, typisk nok, med å påpeke logiske brister i Frieles metaforrekker:

Hun snakker om Judas-penger, men jeg forstår ikke sammenligningen. I en bibelsk sammenheng; mener hun at hun er Judas som leverer pengene tilbake? Det blir mye rot når hun holder på. Hun fikk ingen sølvpenger.

Mens jeg respekterer Kim Frieles sinne, så spyr jeg av Marie Simonsens moralistiske postulater i «de homofiles» navn. I en kommentar i Dagbladet sier hun bl.a.:

… [H]adde Fritt Ord beveget seg inn i miljøet, som har vært utsatt for Monsens «gjennomreflekterte tanker» de seinere åra, ville man oppdaget at homofile slett ikke oppfatter Monsen som en ensom og modig dissident i debatten om ny ekteskapslov. Ikke engang som et gjenkjennelig gufs fra en nær fortid, men som en akademisk del av en høyst levende homokritikk.

Og videre:

I homomiljøet ble nyheten naturlig nok tatt imot med sjokk og vantro.

Og sist, men ikke minst:

Når Fritt Ord gir [Monsen] landets gjeveste megafon, gjør man det enda litt trangere for minoriteten som Kim Friele for bare 31 år siden ga en stemme (min uth.)

Dakar, dakar oss: Nå blir det «enda litt trangere»… som om det ikke var trangt nok fra før… men men… vi har jo tålt å bli motarbeidet før, vi…

Vi har altså fått partnerskapsloven. Homofile statsråder. Homofile prester. En entydig homovennlig presse. Og ekteskapsloven. Og som om ikke dét var nok, så får gudbedre meg Nina Karin Monsen æresprisen til Fritt Ord! Hva er det storsamfunnet tenker på, som i en allerede presset situasjon prøver å gjøre det «enda litt trangere» for de homofile…? Dette er Simonsens og homobevegelsens argumentasjon. Jeg karikerer ikke, det er rent faktisk dette de sier. Og selv om jeg ikke like ordet, så føles det påkrevet å si rett ut: Dette er ren og skjær hersketeknikk.

Det er fristende å spå: For «homomiljøet» vil det aldri slutte å være trangt, for trangheten sitter i hodet. Gjør hva dere vil, heteroer, for det holder ikke! U-a-n-s-e-t-t hva dere prøver på, så vil det fortsatt være «trangt». Skal man tro reaksjonene på Fritt Ord-prisen, så har det aldri vært så «trangt» for norske homofile som etter at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt. Og det kommer ikke til å bli bedre.  Og bare så det er helt klart: Enhver antydning til støtte av dem med motstridende synspunkter gjør verden «enda litt trangere» for en svak og utsatt minoritet som bare ønsker å få lov til å være sammen med noen man er glad i.

Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen for noen dager siden, og jeg gratulerer så mye. Veldig bra gjort av juryen. Så mange som mulig bør føle seg litt ubekvemme når en slik pris blir utdelt, og det tror jeg de har lyktes med her.

Selv vet jeg for eksempel ikke helt hva jeg skal mene om Monsen. På den ene siden er jeg på mange måter enig med henne i sak (når det gjelder ekteskapsloven og delvis velferdsstaten, ikke når det gjelder monarkiet). På den andre siden synes jeg altfor ofte at hun henfaller til overforenklinger og litt for billig polemikk; hun tenker klart og godt, men hun er ikke særlig glad i mennesker. Hun blir for kald. Likevel er jeg glad for at hun sier det hun sier. Vi trenger slike som henne.

Det vi derimot ikke trenger er hysteriske homo-Høyre som danser ut på krigsstien til MGP-rytmer, væpnet til tennene med offerretorikk og forurettet sutring. Ifølge stortingsrepr. André Oktay Dahl har Monsen «trakassert en hel befolkningsgruppe» og «drevet heksejakt på homofile». Enda verre blir det i Dagbladet på lørdag, hvor religionshistoriker Dag Øistein Endsjø har på trykk en kronikk med titelen «Skal rasister også hylles?» Her heter det at Fritt Ord «…hyller personer som på grunnlag av sin religiøse overbevisning ønsker å begrense andres liv» og at Monsen får prisen p.g.a. sin «sterke, religiøst motiverte homohets».

Endsjø drar paralleller til den religiøst (gammeltestamentlig) begrunnede rasismen i USA og Sør-Afrika, og til den ideologiske rasismen man kan finne i dagens Norge:

Vigrids ny-hedenske rasisme er av et nyere slag, men ikke desto mindre legitim, siden det fremdeles er snakk om deres religiøse overbevisning. Også logisk og etisk sett er rasisme og homofobi to parallelle uttrykk for menneskers ønske om at deres religiøse fordommer skal begrense andre menneskers liv».

Vigrid, apartheid, raseskille og homohat. Sterk kost, for å si det mildt! En utenforstående spør seg: Hva er det Monsen egentlig har gitt uttrykk for i den offentlige debatten? At homofile bør tvangssteriliseres? At de bør interneres? At de bør omvendes? At de ikke bør få bruke samme offentlige transport som heterofile? Nei, ingen av delene. Hun har ikke en gang, i motsetning til Islamsk Råd, vært tvetydig på om de bør henrettes eller ikke.

Nina Karin Monsen har argumentert for at begrepet «ekteskap» bør forbeholdes samliv mellom en mann og en kvinne. Hun har ment at barn i utgangspunktet bør ha en far og en mor. Hun har gitt uttrykk for at barn ikke er et produkt som folk skal kunne kjøpe seg på Stork. Hun har vært polemisk og av og til har hun vært slem. Men hun har også minnet offentligheten om ting som burde være helt selvinnlysende. Slik som her, i et Dagblad-portrett som ligger på nettet:

Aldri har du så mye makt over et annet menneske som når du har barn. Hvis ikke du blir tyrann eller diktator eller arbeider i konsentrasjonsleir. Ingen er så hjelpeløst avhengig som det lille barnet, og det er et moralsk spørsmål om man vil ha så mye makt over et annet menneske.

Når Monsen slås i hartkorn med Vigrid og apartheid som «helt parallelle størrelser, historisk, religiøst, etisk, logisk og menneskerettslig», så er det tydelig at all etisk refleksjon har kollapset. I homoaktivistenes verden finnes ingen gradering av uenighet. Flere ganger henviser Endsjø til Islamsk Råd Norge, som altså må sende brev til Klara Klok for å få vite hva de skal mene om dødsstraff for homofile. Endsjø synes det er fælt at de får statsstøtte. Men det farlige er at han ikke har noe etisk apparat for å gradere synspunktene til Nina Karin Monsen og synspunktene til Islamsk Råd i forhold til hverandre. Fordi begge er i strid med LLHs prinsipprogram, så havner de i samme kategori. Det er m.a.o. like ille å mene at begrepet «ekteskap» betegner et samliv mellom mann og kvinne, som å mene at homofile bør drepes! Begge deler er «homohets» og «homofobi», begge deler er i like monn «krenkende» og «trakasserende».

Nina Karin Monsen er tydeligvis en verdig vinner av Fritt Ord-prisen – fordi hun kjemper mot folk som vil ha retten til å definere all politisk uenighet som pr. definisjon menneskerettsstridig. Ikke ulikt dem som tidligere iår gikk inn for å gjenopplive blasfemiparagrafen ønsker de seg retten til ikke å bli krenket i det offentlige rom. Det er totalitært og livsfarlig, og det er bra at noen protesterer, selv om denne noen er N. K. Monsen.