Aage Borchgrevink er en heterofil, gift trebarnsfar på vestkanten som jobber med menneskerettigheter og stort sett har det ganske bra. Litt for bra, viser det seg. I Aftenposten prøver han å gjøre alvor av Ingunn Yssens maksime om at «vi kan alle bli den lille»:

Herved trer jeg, som Nina Karin Monsens bekjente, ut av skapet og erklærer meg som offer. Jeg er et offer for manglende stigmatisering. Ingen forfølger meg. Ingen demoniserer meg. Ingen undertrykker meg. Alle tenker bare på seg selv. Det er bare meg som tenker på meg. Og den som ikke tar dette utspillet på alvor vil bidra til latterliggjøringen av en hittil oversett minoritet: Vi som ikke engang har noe å klage over.

… men lykkes bare nesten. LLH-leder Karen Pinholt er i Dagbladet sitert på følgende salve under dagens demonstrasjon på Plata:

Jeg skulle sagt at Fritt Ord har blod på hendene. At de dytter unge homofile til selvmord. At Nina Karin Monsen har psykotiske trekk. Men jeg skal ikke legge debatten på det nivået.

Tja, ingen skal ihvertfall si at du ikke prøvde, Karen!

Denne kvinnen har altså sittet på tv og beskyldt Nina Karin Monsen for ikke å være tilstrekkelig gjennomreflektert. Hun er demokratisk valgt av norske homofile til å være vårt ansikt utad, vår talsperson i offentligheten. Man får de ledere man fortjener, og homobevegelsen har her tydeligvis fått sin. Kim Friele er jo sakligheten selv sammenlignet med Pinholt:

Francis Sejersted sier at Monsen ikke får prisen for meningene sine. Vi vet alle at hun heller ikke har fått den for dialekten eller utseendet sitt.

Dette er ihvertfall morsomt, det har glimt i øyet. Friele lar oss le, der Pinholt med sin gravalvorlige selvhøytidelighet ikke har annet å tilby enn fri fråtsing i den samme gamle offerrollen: Stakkars, stakkars oss.

Dagbladets debatt i forkant var derimot forbilledlig (jeg klarer ikke å finne den på nett). Arrangørene hadde begått det kunststykket å invitere to av Norges mest gjennomreflekterte homofile (når det gjelder homosaken), nemlig Frank Rossavik og Anne Holt. De er begge kritiske til homobevegelsen, men likevel sterkt uenige om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått prisen. Rossavik fikk spm. fra salen: det hadde vært greit nok om denne debatten hadde holdt seg på Litteraturhuset, men hva med den unge, homofile gutten som sitter på landsbygda hvor homofili ennå er uglesett? Tenk hvor vanskelig prisutdelingen gjør det for ham! Rossavik svarte at han hadde sittet i debatter med homobevegelsen i år etter år etter år, og hver gang han var litt uenig med dem om noe så kom man trekkende med denne gutten. «På grunn av ham så kan vi ikke mene det du sier der». Men vi kan jo ikke slutte å diskutere ting p.g.a. en tenkt person!

Nå er han jo ikke bare en tenkt person, men som Rossavik også påpekte, er det grunn til å spørre om det er Nina Karin Monsens utfall (hvor mange 17-åringer finnes det i dette landet som vil ta henne alvorlig?) eller homobevegelsens insistering på egen offerrolle som gjør mest skade. Overfor denne gutten på landsbygda vil jeg derfor presisere: Nina Karin Monsen fikk ikke Fritt Ord-prisen fordi storsamfunnet ønsker å belønne hennes crazy meninger. Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen fordi meningene hennes er så marginaliserte i dagens Norge at de trenger å bli holdt kunstig i live. Fritt Ords talerstol er for Nina Karin Monsens vedkommende ikke en seierspall, men en respirator.

Nå har hun fått sine til kjedsommelighet omtalte fire hundre tusen, og homobevegelsen har demonstrert. Det må være greit. La oss håpe begge parter kan klare å roe seg litt ned..

"Dø, din homo! Dø! Dø!"

Og der var katten ute av sekken: Francis Sejersted tar liv når han gir Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen. Vi gjengir her et fantombilde fra Dagbladet som viser den kaldblodige manndraperen akkurat idet den giftige fråde spyttes ut av hans  onde kjeft: «Nina Karin Monsen bør ha lov til å si det hun sier». Fy faen. Det var dråpen. Hvilke ulvetider lever vi ikke i, når til og med det som en gang var dannede høyremenn synker ned til et slikt nivå. Menneskeliv betyr ingenting for dem lenger. Det er det samme for dem om vi lever eller dør.

Noen tanker etter gårsdagens debatt i Redaksjon En:

1. Viggo Johansen er og blir Norges dårligste programleder. Debatten går ingen steder. Hvis det kommer opp nye momenter så blir ikke disse fulgt opp. Han bare spør en ny person i panelet: Føler du deg krenket? Synes du Nina Karin Monsen uttaler seg krenkende? Mener du at hun trakasserer? Men hva med deg, føler du deg krenket av det hun sier? Magnhild Meltveit Kleppa ble stilt en variant av dette spørsmålet tre – 3 – ganger.

2. Francis Sejersted: Det er sikkert en myte at alle høyrefolk var sånn en gang i tiden. Men tenk, en gang var faktisk noen høyrefolk sånn! Det er helt utrolig, og ganske vemodig, å tenke på. Men nå slipper man ihvertfall å lure på om dette er et parti man kunne stemme på.

3. Retorikken fra homobevegelsens representant, Guro Sibeko: NKM bedriver «hatske angrep på små barn», det er ikke noe bedre at NKM bruker det frie ord enn at nynazister gjør det, hun går til «fryktelig hatske angrep på homofile ungdommer», for henne er det om å «påføre sine motstandere mest mulig smerte (Johansen bryter inn: Har du følt det sånn?) som om det var en annen boksekamp». Dette er imidlertid ingen ting mot det hun siden er sitert på i Dagbladet:

[Sejersted] tar liv ved å gi Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. (…) Å gi henne prisen er det samme som å si at det er greit å komme med krenkende uttalelser mot homofile. (…) Nå kommer homohets til å bli akseptert i skolegården. Sejersted bør huske på at selvmordstallene blant unge homofile er ekstremt høye. Det hjelper ikke at Monsen sier at homofile barn er handikappede. Noen dør av det.

4. Frank Rossavik er en av Norges beste journalister, og gjør en meget god figur når han slipper til. Siden han selv er homofil kan han si det som egentlig er opplagt: Når Kim Friele fikk prisen var homobevegelsen svak og de verdikonservative sterke, idag er det homobevegelsen som er sterk og har støtte fra hele det etablerte menings-Norge. Fritt Ord gjorde det rette både i 1978 og i 2009: de henter opp stemmer som ikke kommer frem. De homofile må legge offerrollen bak seg, vi trenger den ikke lenger. (Det kunne vært interessant å høre hva Guro Sibeko hadde å si til dette, men Johansen mener det er viktigere å få høre, for tredje gang, fra Magnhild Meltveit Kleppa: Oppfatter du NKM som homofob, som hatefull?)

5. Norges skjønneste kvinne, Magnhild Meltveit Kleppa, er den eneste av paneldeltagerne som snakker med autoritet når hun sier: Det er greit nok at det er mange velfungerende, voksne homofile, men det finnes også unger og ungdommer som strever med identiteten sin, det finnes foreldre som er usikre – og Nina Karin Monsen rammer disse. Tenk å lese på avisforsiden når du går forbi en kiosk: Du er ikke ønsket. Dette er relevante innvendinger, og de har tyngde fordi MMK sitter der med hele sin historie og sin bakgrunn. Hun har sikkert tapt stortingsplassen sin på denne saken. Hun snakker ikke på vegne av en forfulgt minoritet hun har konstruert i sitt eget hode, slik f.eks. Marie Simonsen gjør.

6. Stadig flere homoaktivister sier at problemet ikke er at prisen har gått til en motstander av ekteskapsloven (Sibeko sier sogar at det kanskje er «helt riktig») – problemet er at den har gått til akkurat Nina Karin Monsen. Anne Holt skriver, i et ellers ganske morsomt innlegg, at Oslo biskop kunne vært en god kandidat: Han har stått klippefast på sitt syn, men ikke henfalt til uverdigheter og hets. Jeg har sett andre foreslå Øyvind Benestad. Heh. Jeg er en stor beundrer av Oslo biskop, men han er jo ikke først og fremst noen samfunnsdebattant. Og jeg personlig vil tusen ganger heller ha den sinte, autoritære Monsen enn den åleglatte Benestad; Monsen stiller seg  iallfall lagelig til for hugg. Men det er nå så; problemet med dette argumentet er selvsagt at det er usant. Det hadde ikke vært bedre. Man hadde blitt akkurat like sinte, og demonstrasjonen på Chr. Fr. plass hadde blitt akkurat like stor. Oslo biskop har tidligere ikke trengt å si et ord, bare følge det regelverket han er satt (av staten!) til å forvalte, og resultatet har vært nøyaktig like hysterisk. «Han oppfordrer til hatvold», osv. osv.

7. Francis Sejersted blir så sjokkert av alle de vulgære overdrivelsene og den manglende viljen til å lytte til innholdet i hva NKM sier, at han ikke vet helt hva han skal si. «Jeg synes du overdriver nu». Jo jo. «Dette er å tolke henne i verste mening», sier han. For ham er dette faktisk et skjellsord! Svaret fra Sibeko er avslørende: «Jeg har ikke tolket henne». Nei, hun har jo bare gjengitt det hun har sagt, objektivt og nøytralt. Sånn er det, når man prøver å diskutere med den aller kompakteste majoritet.

Borisoglebskij er, om ikke i godt selskap, så iallfall i selskap: Dagbladet melder om homostøtte til Monsen. De skulle sagt: mere homostøtte.

På det lille døgnet jeg har vært utenfor nettdekning har tydeligvis hele debatten om de frie ord nådd nye grader av hysteri. Kim Friele, som jeg ikke kjenner, men likevel elsker og respekterer, leverer tilbake prisen hun fikk i 1978. Det er ikke lenger en ærespris, nå når Monsen også har fått den.

Dette er altså den Kim Friele som for noen år siden ble kåret til en av århundrets ti største nordmenn. Det var kong Olav, Erik Bye, Einar Gerhardsen og Kim Friele. Det betyr at hun er elsket. Det betyr at hun – utrolig nok – er blitt omtrent så mainstream som det er mulig å bli. Hun har kjempet, og hun har vunnet. Det er bra. Jeg respekterer og forstår at hun føler seg sint og skuffet når en som Monsen får en pris som Fritt Ords. Men man er også fristet til å spørre: Var det noen som truet med å levere tilbake sin pris i 1978, og hvem var isåfall det?

Avisen siterer Friele på følgende:

Det Monsen kommer med nå stammer fra ei tid vi ikke er særlig stolte av i dag. Den gang man forsøkte å «helbrede» den slags styggedom med blant annet lobotomi. Hennes ytringer er i tråd med Nietzsches übermensch-teorier. Hun omtaler meg og alle andre homofile og lesbiske som undermennesker. Fritt Ord skal da ikke premiere noe sånt.

Når og hvor har Monsen kalt homofile for «undermennesker», eller antydet noe lignende? Når og hvor har hun antydet at de bør «helbredes»? Hva rettferdiggjør sammenligningen med lobotomi? Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er å se spøkelser på høylys dag. Monsen svarer, typisk nok, med å påpeke logiske brister i Frieles metaforrekker:

Hun snakker om Judas-penger, men jeg forstår ikke sammenligningen. I en bibelsk sammenheng; mener hun at hun er Judas som leverer pengene tilbake? Det blir mye rot når hun holder på. Hun fikk ingen sølvpenger.

Mens jeg respekterer Kim Frieles sinne, så spyr jeg av Marie Simonsens moralistiske postulater i «de homofiles» navn. I en kommentar i Dagbladet sier hun bl.a.:

… [H]adde Fritt Ord beveget seg inn i miljøet, som har vært utsatt for Monsens «gjennomreflekterte tanker» de seinere åra, ville man oppdaget at homofile slett ikke oppfatter Monsen som en ensom og modig dissident i debatten om ny ekteskapslov. Ikke engang som et gjenkjennelig gufs fra en nær fortid, men som en akademisk del av en høyst levende homokritikk.

Og videre:

I homomiljøet ble nyheten naturlig nok tatt imot med sjokk og vantro.

Og sist, men ikke minst:

Når Fritt Ord gir [Monsen] landets gjeveste megafon, gjør man det enda litt trangere for minoriteten som Kim Friele for bare 31 år siden ga en stemme (min uth.)

Dakar, dakar oss: Nå blir det «enda litt trangere»… som om det ikke var trangt nok fra før… men men… vi har jo tålt å bli motarbeidet før, vi…

Vi har altså fått partnerskapsloven. Homofile statsråder. Homofile prester. En entydig homovennlig presse. Og ekteskapsloven. Og som om ikke dét var nok, så får gudbedre meg Nina Karin Monsen æresprisen til Fritt Ord! Hva er det storsamfunnet tenker på, som i en allerede presset situasjon prøver å gjøre det «enda litt trangere» for de homofile…? Dette er Simonsens og homobevegelsens argumentasjon. Jeg karikerer ikke, det er rent faktisk dette de sier. Og selv om jeg ikke like ordet, så føles det påkrevet å si rett ut: Dette er ren og skjær hersketeknikk.

Det er fristende å spå: For «homomiljøet» vil det aldri slutte å være trangt, for trangheten sitter i hodet. Gjør hva dere vil, heteroer, for det holder ikke! U-a-n-s-e-t-t hva dere prøver på, så vil det fortsatt være «trangt». Skal man tro reaksjonene på Fritt Ord-prisen, så har det aldri vært så «trangt» for norske homofile som etter at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt. Og det kommer ikke til å bli bedre.  Og bare så det er helt klart: Enhver antydning til støtte av dem med motstridende synspunkter gjør verden «enda litt trangere» for en svak og utsatt minoritet som bare ønsker å få lov til å være sammen med noen man er glad i.

Nå skal jeg være forsiktig med hva jeg sier, så jeg begynner med noen «disclaimers». Jeg er heldig: Jeg har aldri opplevd negative reaksjoner p.g.a. min homofile legning; aldri blitt fordømt, aldri banket opp, aldri motarbeidet eller skjelt ut eller noe som helst. Ikke alle opplever det slik – bokaktuelle Arnfinn Nordbø opplevde det langt fra slik – men min erfaring er ikke uvanlig, tror jeg. Og jeg tror at mens Arnfinns erfaringer blir sjeldnere og sjeldnere, så blir min erfaring mer og mer vanlig. Verden har faktisk gått fremover.

Dette betyr ikke at om 10 år til, når all homomotstand har gått under jorden, så vil det være uproblematisk for unge homofile å vokse opp. Selv om jeg aldri har opplevd å bli fordømt, så betyr ikke det at det har vært enkelt å akseptere meg selv. Jeg tror de færreste som vokser opp som homofile er genuint bekymret for å bli fordømt eller utstøtt av familien eller vennene. Men vi frykter likevel; vi frykter oss selv.  Sperrene, fordømmelsen finnes i oss selv: Vi vil ikke være anderledes. Om 10 år, når «hele» samfunnet er homovennlig vil det fremdeles være kjipt å vokse opp som homo. Ikke fordi det er så kjipt å være homo, men fordi det er kjipt å være ung.

Arnfinn Nordbø ble ifjor kåret til «Årets homo» av Blikk. Han sto frem som homofil i et konservativt kristent miljø i Stavanger og ble møtt med fordømmelse, hets og sjikane. Stavanger Aftenblad tok saken, og Arnfinn gav ansikt til alle dem som ikke opplever å bli akseptert som dem de er. Saken vokste; det ble artikler og nettmøte i Vårt Land og kronikk og intervju i Aftenposten. Det ble radio (Sånn er livet) og TV (Migrapolis). Historien rørte veldig mange – også, tror jeg, folk som Espen Ottosen.

Arnfinn og hans erfaringer er viktige og betimelige – inn i noen kontekster. Stemmen hans trengs i Misjonssambandet. Den trengs i deler av kristen-Norge. Den trengs i Islamsk råd.  Men trengs den i homobevegelsen? Trengs den i den generelle homokulturen? Bidrar den ikke der bare til å sementere en offeridentitet som gikk ut på dato for 10 år siden og som idag kanskje hindrer mange fra å ta tak i de livene de faktisk lever?

Jeg er usikker. Jeg ble sterkt berørt av artikkelen i Stavanger Aftenblad (siden hele Stavanger med omegn er bedehusland i mine fordommer), og av artiklene og nettmøtet i Vårt Land. Når den samme saken ble kjørt opp i Aftenposten følte jeg meg mer usikker. Ikke fordi jeg hadde fått mindre sympati med Arnfinn, men fordi det da ble mye mer tvetydig om det er en historie vi behøver å høre. Selvfølgelig er det fælt at en ung gutt er blitt «utstøtt av konservative kristne». Problemet er at 90% av dem som leste om ham i Aftenposten aldri har møtt en konservativ kristen i sitt liv. Det blir for fjernt, det blir for lettvint. Det handler om «noen andre».

Vi homoer elsker Arnfinns historie fordi den forteller oss at vi fremdeles er ofre. Fordi den forteller oss at det fremdeles er intet annet som står mellom oss og lykken enn noen slemme konservative. Selvforelsket leser vi om den unge, søte gutten som bare ønsker å være sammen med en han er glad i. Det er slik vi ønsker at verden skal være. Svart og hvitt; kjærlighet og selvrealisering mot forstokket dogmatisme. Varmt mot kaldt, lys mot mørke. Det er herlig berusende. Mye deiligere enn å prøve å få til noe bra i våre egne liv, hvor alt er så uendelig mye mer komplisert. Hvor det som hindrer oss fra å leve sant og godt ikke kommer utenfra, men fra oss selv. (Den beste analysen jeg vet om av denne siden ved homokulturen kan dere lese her).  Selvfølgelig ble Arnfinn «Årets homo» av Blikk; vi hadde kåret ham til «den evige homo» om vi hadde kunnet.

Som jeg begynte med å si: Jeg skal være forsiktig med hva jeg sier. Jeg har ikke kjent fordømmelsen på kroppen, og kanskje er det mange flere som gjør det enn jeg tror. Jeg kjenner heller ikke homomiljøet veldig godt; kanhende står det mye bedre til der enn hva jeg innbiller meg.

Når jeg får tid, skal jeg lese boken til Arnfinn Nordbø, kanskje jeg får meg en vekker. Inntil videre tar jeg meg i å håpe at boken vil bli lest, tatt på alvor og debattert i Misjonssambandet, og forbigått i stillhet på Gaysir. Noe sier meg at det likevel ikke er slik det kommer til å gå.