Det må vel være et interessant litteraturhistorisk tilfelle at det 20. århundrets største russiskspråklige poet (Marina Tsvetaeva) har oversatt dikt av det 20. århundrets største spanskspråklige poet (Federico García Lorca). I forbindelse med at min bestemor gikk bort nylig, kikket jeg litt i noen gamle dagbøker, og fant en opptegnelse om dette fra Minsk, 2005. Her er Cante Jondo-diktet Y después i García Lorcas original:

Los laberintos
que crea el tiempo,
se desvanecen.

(Sólo queda
el desierto)

El corazón,
fuente del deseo,
se desvanece.

(Sólo queda
el desierto)

La ilusión de la aurora
y los besos
se desvanecen.

Sólo queda
el desierto.
Un ondulado
desierto.

Selv om jeg blir eldre, så bare fortsetter jeg å elske Lorca, selv om jeg leser ham mye sjeldnere. Det griper tak, med sin helt uapologetiske smerte og inderlighet.  Tsvetaeva og Lorca ligner vel ganske mye på hverandre, sånn i temperament?  I stemme, i tone? Se hva som skjer når Tsvetaeva gjendikter (i ordets aller bokstaveligste forstand) García Lorcas Y después. Da heter det А потом…

Прорытые временем
лабиринты –
исчезли.

Пустыня –
осталась.

Немолчное сердце –
источник желаний –
иссякло.

Пустыня –
осталась.

Закатное марево
и поцелуи –
пропали.

Пустыня –
осталась.

Умолкло, заглохло,
остыло, иссякло
исчезло.
Пустыня –
осталась.

Kommentaren fra mitt halv-ufordragelige, 22 år gamle jeg: «Dette er ikkje, trur eg, Tsvetaeva som vil lære Lorca å skrive dikt. Anten har ho rett og slett ikkje skrive eit Lorca-dikt, men eit Tsvetaeva-dikt (og som ho aukar tragedien og håpløysa ved å skrive i fortid), eller så er det dette som skjer når Lorca møter ein som behersker det russiske språket like godt som han behersker sitt spanske.»

I det første blogginnlegget kom jeg inn på at sovjetiske forskere måtte komme med obligatoriske henvisninger til Stalin og Marx for å bli tatt alvorlig (vel, evt. for ikke å bli knerta). Vi skal ikke gjøre narr av sovjeterne for det; akkurat de samme mekanismene gjelder selvsagt også i norsk akademia. Forskjellen er rent sproglig; kodeordene er gått fra å være «Stalin» og «Marx» til å bli f.eks. «diskurs»… «sosiale script»… «postmoderne flux»… «kulturelt minne»… «konstruerte kjønnsdikotomier»… «postkolonial heteronormativ dialogisitet»… osv. osv. (Denne listen bærer preg av at jeg går på TF, ser jeg, men folk kan bare fylle inn det de kommer på fra sine egne miljøer).

Enda et interessant poeng: Det som i Sovjet gjaldt akademia gjaldt like mye for kunsten. Sannsynligvis levde vel kunstnerne nesten hakket farligere. Heller ikke for kunstnernes del kan man imidlertid si at våre dagers representanter for standen har noe mindre press på seg enn de hadde i Sovjetunionen. Neida, vi tar ikke livet av dem – men vi glemmer dem, og nå til dags er kanskje ikke det særlig mye bedre. Således: Akkurat som Osip Mandelstam tilslutt gav etter og skrev en ode til Stalin, slik har Bjarne Melgaard gitt etter for sensasjonskravet og laget kunst av mulige overgrepsofre. Må man så må man.