Druer som knuses i gjærkar

I flere av de eldste tyske reformatoriske kirkeordningene ble det foreskrevet å feire reformasjonsjubiléum på datoen for innføringen av legmannskalken i det respektive området. Det at også menigheten, i tråd med Kristi innstiftelse, fikk dele av den kalk som er den nye pakt i Hans blod var et av de synligste liturgiske utslagene av reformasjonen, og et av de symbolsk sett aller mest potente. Det er derfor temmelig ironisk å bivåne at menigheten nå ikke vil ha den lenger. Det er nemlig alkohol i den.

Den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse? Jo da, det er vel og bra det, men vi har jo allerede mottatt syndenes forlatelse, én gang for alle, sola fide – og kan vel like gjerne tilbringe Herrens dag med å nippe høflig til litt saftogvann? For å si som en av delegatene i kirkemøtets facebook-diskusjon om hvorvidt det samme blodet kan overgis til det kommunale avløpssystemet etter messen: «Er’e så nøye?» Nei du kan så si! Han har jo allerede gjennomgått en korsfestelse, så han tåler vel litt.

Medieoppslagene fra det nylig avsluttede «kirkemøtet»™ gjør meg, for å være ærlig, litt redd for hva fremtiden vil bringe for oss som ønsker å jobbe i denne kirken. Sjekk kirkemøtets facebook-side, hvor delegatene tenker høyt om både smått og stort hva angår forvaltningen av Ord og Sakrament. Mindre tilfeldig er det ikke. Man burde ha skrevet en analyse, om det ikke var for at man ville blitt så bunnløst deprimert. En av Norges mektigste teologer sier f.eks. at takkoffer og eukaristi ikke hører sammen (!!) – fordi da tenker «dei i kyrkjelydane» at «dei må betala for nattverden». Åja, da var dén saken avgjort. Kirkens liturgi reduseres til en uendelig rekke diskusjoner om kontekstløse «rubrikker». For eller mot? Simpelt flertall! Herlig, vi klubber igjennom. Bang! Neste!

Dette er realityversjonen av det almene prestedømme, og du kan til og med følge det hele live på twitter og facebook. Å lage liturgi på denne måten virker omtrent like adekvat som å prøve å finne seg en livspartner ved å delta i Paradise Hotel.

Alkohol eller ikke?
En av de mange diskusjonssakene i forbindelse med «liturgireformen» var altså et forslag om å forby alkoholholdig nattverdsvin. Dette har vært og er i praksis forbudt allerede i en rekke norske menigheter, men nå skulle det formaliseres av «kirkedemokratiet». En av delegatene oppsummerer saken på følgende, pedagogisk klare og forbilledlige vis:

Ifølge norsk lov er det ikke anledning til å servere alkohol til personer under 18. Vi har da tre alternativer: enten bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller å bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin.

Loven! Selv jeg kjenner at det napper i ryggmargen. Dette er skummelt; ingen snille barn ønsker å bryte Loven! Snille kristne, derimot, kan heldigvis hvile i trygghet om at de ikke er bundet av noen lover: Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! Én ting er at forslagsstillernes argumentasjon er legalistisk (bokstavelig talt), men den er også helt og holdent ad hoc. Alle, selv politiet, vet at det serveres vin i norske kirker hver søndag (sist jeg var i kirken så jeg minst én tidligere politimester). Hvis ingen SWAT-team har stormet inn og skreket «drop that chalice!!» til nå, så er det antagelig fordi den «alkoholserveringen» som foregår blir ansett for å være innenfor lovens grenser. I en tid hvor det åpenbart er i ferd med å bli en kristen dyd ikke å innordne seg under samfunnets lover, er det ingen grunn til å skyve jusen foran seg og bli mer lovlydige enn hva lovene selv legger opp til.

Det hele koker ned til det Børre Knudsen så smukt formulerer i Niels Chr. Geelmuydens biografi om ham:

I favør av å forfuske et så gjennom alle tider sentralt sakrament, blir det gjerne anført to argumenter. Det ene baserer seg på en rotnorsk pietistisk forestilling om at vin er syndig. I sin konsekvens kan ikke det bety annet enn at også Herren var synder. (…) Det annet argument er at vin kan være til alvorlig skade for barn og tørrlagte alkoholikere. Til det er det kun å si at hvis man tar den aktuelle alkoholmengde i betraktning, så er hostesaft og kefirmelk langt skadeligere. Hostesaft nøler ikke de ansvarlige prelater med å dele ut til forkjølede barn og slektninger, men Jesu blod til menigheten er de knepne på.

Men kan det ikke, som Tunsberg biskop innvender, være slik at den ørlille munnfull det er plass til i en norsk særkalk, eller den enda mindre mengde som suges opp i en intinktert (?) brødbit eller oblat, blir den bokstavelige dråpen som får det til å renne over for dem som i utgangspunktet sliter med rusproblemer? Vel, til det er å si: Så langt det er mulig skal vi følge Kristi innstiftelse og motta nattverden i begge skikkelser. Dersom vi av en eller annen tvingende grunn ikke kan motta nattverden i begge skikkelser, så får vi motta den i én skikkelse. Den sommeren jeg gikk med kjevelås var det fysisk umulig for meg å motta brødet, så da fikk jeg nøye meg med vinen. Ble jeg dermed utestengt fra kirkefellesskapet på noen måte? Ble jeg et «b-medlem»? Begynte jeg å anse megselv som mindre verdt enn de andre eller kvidde jeg meg for å motta nattverden? Selvfølgelig ikke! Hvis du ikke kan, så kan du ikke. Ferdig med det.

Den thomistiske konkomitanslæren kan ikke brukes for å nekte legfolket adgang til kalken, men som trøst for dem som av en eller annen grunn er henvist til å motta nattverden under én skikkelse er den selvsagt like gyldig idag: Hele Kristi person er fullt og helt tilstede i både brødet og vinen. Du har ikke mottatt noe «mindre» av Kristi legeme fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. Du blir ikke «mindre» en del av Kristi fellesskap fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. En slik bekymring kan bare oppstå der hvor nattverden er blitt en ren symbolhandling. Her til inspirasjon (og i brukervennlighetens navn har jeg satt en klammeparantes rundt det vi faktisk ikke kan akseptere):

Sub divérsis speciébus,
[Signis tantum, et non rebus,]
Latent res exímiæ.

Caro cibus, sanguis potus:
Manet tamen Christus totus,
Sub utráque spécie.

Burde menighetsrådet virkelig ha innført nattverd i én skikkelse (vin) for alle den måneden jeg gikk med kjevelås, bare for at jeg ikke skulle føle meg utenfor? Nei, det burde de ikke, for det å åpne opp for og legge til rette for individuelle tilpasninger er ikke det samme som å legge om en hel ordning, særlig i anliggender som direkte eller potensielt angår kirkens sakramentale liv. (På samme måte tror jeg kirken bør kunne utføre forbønnshandlinger for inngåtte homofile partnerskap eller likekjønnede sivilrettslige ekteskap, selv om den selvsagt ikke kan vie likekjønnede par under en «kjønnsnøytral ekteskapslov»).

«Full inkludering» er en utopisk konstruksjon som ikke finnes. Folk som har fått fjernet spiserøret og må få all næring tilført intravenøst vil forbli utestengt, for nattverden er jo fortsatt et måltid som krever spising og drikking. Eller er kanskje det også noe vi kan lempe på? «Spirituell nattverd» blir kanskje det eneste tillatte alternativ et par kirkemøter fra nå?

«Er’e så nøye?»
Det neste spørsmålet er selvsagt om det faktisk er så farlig hvorvidt nattverdsvinen inneholder alkohol eller ikke, hvorvidt dette ikke er et gapende adiaforon i en tid da kirken heller burde bry seg om viktigere ting . La oss igjen gi ordet til Børre Knudsen, fra samme bok:

På mange kan det sikkert virke rart at vi er så opptatt av dette med vinen. (…) Alt reduseres i vår tid. Vinen er redusert til en alkoholholdig væske av råtne druer. En rusgift og ingenting mer. I årtusener før Helsedirektoratet ble oppfunnet, før samfunnet ble et eneste stort sanatorium, har vin vært et enestående kulturprodukt med rituelle og magiske egenskaper. Vin var hva som sto på Herrens bord den siste aften. Vin var det Herren skjenket sine disipler og seg selv.

Én ting er at når Kristus sier «Drikk alle derav!» så er det alkoholholdig vin han snakker om. Enda viktigere er det at vinen i nattverden ikke bare er et dagligdags næringsmiddel (selv om den også er dét): Den er et eskatologisk symbol, på det nærmeste knyttet sammen med forestillingen om Guds kommende rike som en bankett, som et overdådig gjestebud (f.eks.: Mt 8:11, 22:2; Lk 13:29, 14:15; 22:30; Åp 19:9).

For å ta det første først: Katolikken berørte de filologiske sidene ved saken for en stund siden, og konkluderte i likhet med det overveldende flertall av spesialistene med at vinen i nattverdsinnstiftelsen er vanlig, gjæret vin. I den grad «Guds klare ord» skal være noe mer enn et ninjastjerne-slagord man hiver på folk man ikke liker, så bør man ha meget gode grunner for å fravike de instruksene Jesus gir når han innstifter kirkens sentrale sakrament. Nattverden er ikke en historiserende etterligning av Jesu siste måltid, men den er likefullt innstiftet med bruk av brød og (altså alkolholholdig) vin, ikke for eksempel tofu og druesaft. Kirken har ikke mandat til å ta i bruk andre elementer enn dem Jesus selv foreskrev – uansett hvor edle grunner man kan ha for å ønske at han hadde brukt noe annet.

I tillegg kommer selvsagt det faktum at kirken alltid har tolket innstiftelsen dithen at det er alkoholholdig vin som foreskrives. Tradisjonen er langt mer entydig på dette punktet enn på andre, lignende spørsmål, som hvorvidt man skal bruke blandet eller ublandet vin, gjæret eller ugjæret brød. Med unntak av gnostiske sekter i tidligkristen tid er det først med den moderne avholdsbevgelsen at det motsatte synet har fått innpass.

Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!
Hva angår det andre (vinens rolle som eskatologisk symbol): I Skriften er vinen er tvetydig størrelse, den opptrer både som en velsignelse fra Gud og som en potensielt farlig drikk som kan lede til synd (Wikipedias artikkel om dette er balansert og informativ). Også nattverden har en dobbelthet ved seg (1 Kor 11:29!); den er mer enn et hyggelig minnemåltid som synliggjør fellesskapet. Det står store ting på spill: Tilgivelse for synd. Seier over døden. Nyskapelse: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (2 Kor 5:17).

Når Gud gjør alle ting nye, da skal folk «komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike» (Mt 8:11). Kirkens og Kristi nattverd er et eskatologisk gledesmåltid, en forsmak på den «Lammets bryllups-nattverd» (Åp 19:9) som vi skal få del i når Gud blir alt i alle. «Allerede, men ennå ikke» gir den oss del i denne kommende virkeligheten. Guds evighet bryter inn i tiden; gjør oss til ett med Jesus Kristus og gir oss del i hans evige offer. Våre skitne og uverdige hender får bære Hans sanne legeme, som ble ofret for oss. Våre tullete små kalker får romme hans sanne blod, som ble utøst for vår skyld.

Vinen blir en sentral del av den eskatologiske symbolverdenen ikke  minst som gledes- og nådesmetafor. Men også på grunn av sine iboende, symbolske egenskaper: Vinen er et naturprodukt som gjennomgår en prosess som både innebærer ødeleggelse og foredling, som modnes over tid og som blir noe annet. For oss gjenspeiler det hvordan vår egen vei frem til alterringen krever stadig omvendelse, og hvordan hele skaperverket «stønner og lider som i fødselsveer» inntil det skal bli «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten».

Som det heter i salmen: Druer som knuses i gjærkar / modnes til gylden vin. Med mindre «kirkemøtet» får det som det vil, selvsagt. Da skal det nemlig bli forbudt at de gjør det. Istedet skal man ved hjelp av en kjemisk prosess avbryte den naturlige prosessen og ta noe ut; reversere både ødeleggelses- og foredlingsprosessen. Til vårt eskatologiske gjestebud – det sanneste, vakreste og mest dyrebare som finnes på jorden – kommer vi trekkende med sterilisert vin. Er det umulig at den kan bli bærer for Kristi sanne legeme og blod? Selvsagt ikke; alt er mulig for Gud. Men kan det bli mer skingrende upoetisk? Og kan det over tid unngå å gjøre vår tenkning om sakramentet vasnere og mer smålåten enn det egentlig er rom for i vår lutherske tradisjon?

Og det verste er…
Gud klarer seg nok. Tentativt vil jeg skrive spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol på listen for adiafora. Men når adiafora gjøres til lovbud og brukes i forsøk på å binde samvittighetene kan de plutselig få større betydning. Når en skikk er foreskrevet av Jesus, understøttet av en ubrutt 1900 år gammel kirkelig tradisjon og knyttet til sentrale momenter ved en realistisk og eskatologisk nattverdsforståelse, da er det ganske enkelt ikke noe et tilfeldig sammenrasket kirkemøte kan forby.

Og her er vi ved kjernen av hvorfor jeg finner denne saken så provoserende: Forvaltningen av Ord og Sakrament er prestens oppgave i luthersk kristendom. Spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol er et teologisk spørsmål, hvor presten eventuelt må ta ansvaret for de «korrigeringer» av Kristi innstiftelse som han finner nødvendige ut fra de lokale forholdene. For kirkemøtedelegatene synes dette å være en sak hvor de med selvfølgelighet anser seg meningsberettiget – og endog at de har mandat til å forby kirkens tradisjonelle syn. Saken er i og for seg ikke så sentral, men den er desto mer skummel fordi den avslører en «rådsstruktur» uten noen som helst forståelse for egne begrensninger. Den eneste grunnen til at det ikke ble fattet noe vedtak i denne «saken», var visst at de ikke rakk å behandle den. Her er det tydeligvis bare å spenne beltet om livet og stålsette seg for trengselstiden.