Den norske kirke har betalt for en slags reklamefilm for å få flere til å stemme i kirkevalget. Filmen har allerede fått kritikk av reklamefolk for å være intetsigende og meningsløs, og det er fristende å ta furtebuksene på og stemme med i klagekoret. Filmen forteller ingenting om hva det skal velges til, hvem som skal velges dit og hvorfor man skal gidde å stemme. Til slutt stilles spørsmålet: Hva slags kirke vil du ha? Alternativene synes å være: steinkirke, trekirke, arbeidskirke, langkirke… Filmen består nemlig bare av opptak av en rekke vakre kirkebygninger, akkompagnert av svært pompøs musikk og en prest som tydeligvis også er dirigent for det lokale filharmoniorkesteret (0:28).

Kirkevalg skal man jo ha; de fleste synes å være enige om å det. Og jo, oppslutningen har pleid å være temmelig miserabel, men jeg tror neppe det skyldes mangel på reklamefilmer av typen «klokketårn i solnedgang».

Problemet, såvidt jeg kan se, er at selve konseptet med valg forutsetter at man dyrker, fremhever, maksimerer konfliktene. Grunnen til å ha en avstemning må jo være at det har oppstått motstridende alternativer som man kan velge mellom. I reklamen for kirkevalget finnes det ingen konflikt overhodet, bare vakker arkitektur, begeistrede barn og et strykeorkester. Det blir som om en reklame for stortingsvalget hadde hatt som sitt eneste poeng at det er vakkert interiør i stortingsbygningen. Reklamefilmen gir ingen ting å velge mellom, ingen ting å stemme på. Du får ikke opp valgdeltagelsen da. Hvis Siv og Jens hadde sittet på Redaksjon En, delt en kurv jordbær og pludret om nuperelloppskrifter ville vi ikke ha giddet å stemme på dem, heller.

Uansett: Dette er et problem fordi ingen er villige til å fremheve konfliktene i kirken så mye at det kan høyne valgdeltagelsen nevneverdig. For å illustrere dette har jeg tenkt ut tre reklamefilmer som kirken kan bruke før valget om to år dersom de virkelig ønsker å få opp valgdeltagelsen:

Reklamefilm #1: Stedet er en stor, majestetisk stenkirke. Et ungt, vakkert homofilt par står i sin fineste puss, klare til å gå sammen ned midtgangen. De ser på hverandre og smiler forelsket. Folk reiser seg mens organisten begynner å spille bryllupsmarsj: Du-dudu-du… Du-dudu-du… Du-dudu-du, dudu-du, dudu… duuu… Den siste tonen der ender i en langtrukken, sur vræling idet det forelskede paret ser opp – – – og rett inn i det fårete gliset til biskop Kvarme!! Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier: «Den norske kirke er bundet av Guds ord slik det er nedfelt i Den hellige skrift. Vi kan ikke under noen omstendigheter velsigne det som Guds ord fordømmer». Så løfter han hånden og peker taust mot utgangsdøren. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #2: Biskop Jørgensen går i spissen for en svær demonstrasjon og roper: «Nei til oljeboring i nord!» «Kirken krever fem års utvinningspause!» «Gjør som Gud – si nei til olje!» Det er tjukt av pressefolk på alle kanter, blitsregnet hagler over biskopen og de dresskledde kirkebyråkratene med rødgrønne partimerker på jakkeslaget. Skrikene fra massen blir høyere og høyere. Plutselig ser vi demonstrasjonstoget gjennom et vindu med glassmalerier. Istedetfor rop og skrål lyder rolig, meditativ musikk. En fromt utseende kvinne betrakter all viraken med mild hoderysting før hun snur seg og går inn i kirkerommet. Der er vennefellesskapet samlet: de sitter i ring med Bibelen foran seg. Kvinnen setter seg inn i ringen, de tar hverandres hender, bøyer hodene og begynner å be stille. Panorering mot taket. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #3: Kirkeklokkene ringer tungt og dystert. En enorm, nesten folketom kirke. Et foreldrepar sitter stramt tilkneppede i søndagsstasen. En unggutt i konfirmasjonsalder sitter og vrir seg ved siden av. Moren kaster et strengt blikk på ham, settter fingeren foran leppene og sier: sjsjsjsjsj! Orgelet spiller… utroooolig sakte. En eldgammel dame pusser nesen. Ekstrem close-up av noen som fukter leppene med tungen. Noen kremter. Vi ser rett inn i konfirmantens desperate ansikt idet orgelet spiller saktere og saktere helt til lyden er redusert til en mørk grøt. Plutselig slår det lys inn gjennom vinduene og et digert lovsangsteam dukker opp i koret. På den andre siden er det dukket opp et band med el-gitarer, keyboard og digert trommesett. Foran alteret står en ung, kul fyr med hettegenser og et bredt glis. Han roper: «Let’s dance for the Lord!» Kirken er plutselig full av ungdommer som står og digger den dritkule musikken. Vi ser konfirmantens ansikt lyse av forbløffet begeistring: Ikke ante han at det kunne være så kult å være kristen! Skjermen går over i ungdommelige farver og kul, håndtegnet skrift: Hva slags kirke vil du ha?

Alle tre reklamefilmer baserer seg på karikerte dikotomier. De tilbyr eierskap til én side i en konstruert, men tydelig definert konflikt; så tydelig definert at det blir et argument for å stemme. Greia er at ingen i kirken ønsker slike reklamer, eller slike karikaturer, eller slike fremhevelser av konflikter. Vi krangler nok som det er, og velger å prøve å trekke folk med arkitektur heller enn saker og ideer. Det er edelt, men jeg vedder på at resultatet er tilnærmet nullvekst i valgdeltagelsen.

Etter dette og det forrige innlegget mitt om kirkevalget virker det jo som jeg er nærmest fanatisk motstander av kirkedemokrati, og det skal jeg presisere at jeg ikke er. Men jeg er litt bekymret: Vil det være mulig å få valgdeltagelsen opp på et nivå som er akseptabelt for videreføring av stat/kirkeforliket, uten å institusjonalisere et kirkelig partivesen som vil være mye mer skadelig for kirken enn menighetsrådenes manglende demokratiske legitimitet?

Reklame

For ikke å glemme det skal jeg med én gang gjøre oppmerksom på at overskriften er stjålet fra Ivar. Kall det gjerne en slags økumenisk håndsrekning.

Det har altså vært bispeutnevnelse. En biskop er utnevnt, og hans første ord etter at det er blitt kjent lyder:

Jeg takker for tilliten fra regjeringen.

Jeg takker for tilliten… fra regjeringen! Ja, er det ikke greit å ha tillit fra regjeringen? Skulle gjerne hatt litt tillit fra regjeringen selv. Jeg gratulerer herved Stavanger nye biskop med å ha oppnådd tillit hos regjeringen!

Jeg må innrømme at jeg er overrasket, og at jeg har vært naiv. Jeg trodde at Det kongelige norske arbeiderparti hadde skamvett nok til å veie opp for deres ellers utilslørte ønske om å  bestemme over Den norske kirke. Jeg trodde tillitsforholdet mellom Trond Giske og særlig den mer «(homo)konservative» fløyen av kirken var litt skrantende, og jeg trodde at ministeren ville legge vinn på ikke å provosere. Jeg trodde kanskje at han var oppriktig interessert i å ivareta en viss teologisk bredde i Den norske kirke; det pleier ellers å være unnskyldningen for ikke å utnevne dem som har vunnet den kirkelige avstemningen.

Men han vil altså provosere. Ønsket om innflytelse trumfer alt. Han vet at uansett hva han gjør, så kommer kirkelederne til å trippe rundt på gummisåler og snakke om de framifrå kvalitetene til den som diktatoren har utpekt.

Giske påstår følgende:

Homofili har ikke vært utslagsgivende for hvem som ble ny Stavanger-biskop, dette har ikke vært noe tema i det hele tatt i denne sammenheng

Dette høres jo umiddelbart veldig sympatisk ut, vi har jo alle snakket i årevis om hvordan vi må legge denne dumme saken bak oss og begynne å konsentrere oss om viktigere ting. Men har homofili virkelig ikke vært noe tema i det hele tatt i arbeidet med å finne ny biskop? En ting er om vi tror han snakker sant, en annen ting er om det er klokt hvis det er sant. Homofilisaken er nå engang stridssak nr. 1 i Den norske kirke. De færreste liker det, men det er sånn det er. Da bør man faktisk ta hensyn til det når man utnevner biskoper. «Terrorbalansen» i bispemøtet har til nå vært 6/5 i de homofiles favør. Nå er den blitt 7/4, og jeg synes ikke det er noe hyggelig signal å sende. Det står ikke i stil med hva folk mener i Den norske kirke, og antagelig ikke i stil med hva flertallet i Stavanger bispedømme mener. Det står ikke i stil med hva de «homoliberale» bør mene, nemlig at vi ønsker å leve sammen med dem som har en annen mening, ikke presse dem ut, sakte men sikkert.

Problemet er ikke at regjeringen har valgt nr. 2 eller 3, som de gjør mange ganger. Problemet er ikke at et overveiende «homokonservativt» bispedømme har fått en «homoliberal» biskop. Slik må nå livet engang være i statskirkevirkeligheten post kirkemøtet -07. Men også kirkeministre har lov å utvise Fingerspitzgefühl. I løpet av Trond Giskes tid som kirkeminister har han hatt ansvar for å bytte ut over halvparten av biskopene. Han har hatt enorm påvirkningskraft, og helt frem til idag var jeg av den mening at han hadde brukt den på en klok måte. Trond Giske hadde gitt oss et bra, sammensatt og dynamisk bispekollegium og foretatt flere meget gode utnevnelser. Og så viser det seg at dette bare er tilfeldig. Det har aldri vært noe poeng å sette sammen et godt og sammensatt og dynamisk bispekollegium; bare å sette sammen et bispekollegium som Trond Giske liker!

Og så handler dette selvsagt ikke om at Erling Pettersen vil bli en dårlig biskop, slett ikke. Selv jeg, med min stadig eskalerende kirkerådsfobi, har et riktig så godt inntrykk av ham. Det er også grunnen til at det aldri kommer til å bli noe opprør i Stavanger, rett og slett fordi alle kommer til å bli så fornøyde når han er på plass. Men «jeg takker for tilliten fra regjeringen?» Tenk det hvor mye hyggeligere det måtte ha vært å stå der og si: «Jeg takker for tilliten fra menighetene!»

Av og til må man bare få det ut, så her er noen flere tanker om gårsdagens tema.

Folkekirkeideologien innebærer en (til tider dårlig skjult) oppfordring til folk om å bli ved sin lest, åndelig sett. Den gir ingen rom for å vokse i tro, ingen mulighet for fordypning i kirkens tradisjon og troens mysterier. Den har ingen åpning for at noen folk  kommer til kirken for å stille en åndelig tørst. Det er ikke det kirken er til for, mener folkekirkeideologien. Istedet sier den: Bare bli der dere er, dere, så skal nok alltids vi klare å stelle her i kirken. (For dens forsvarere, «vi», er alltid en kirkelig elite av prester og professorer). Folk kan få stikke innom til dåp og bryllup – det er akkurat like bra som å komme hver søndag! Det er ikke engang sikkert det sunt å be for mye; man kan bli konservativ av det.

Selvsagt er det behageligere for prestene å stelle alene i kirken uten et «myndig legfolk» med klare ønsker og behov, men det er også en farlig form for latskap. Jeg leste et sted (husker ikke hvor det var) om en sosiologisk teori som snakker om «late institusjoner». Når institusjoner får tilnærmet monopol begynner de å tro at de ikke behøver å anstrenge seg for å holde på folk. De blir «late». Der har man «statskirken» i et nøtteskall. Tidligere har man lent seg på staten og skolen, men disse skansene har endelig falt med dunder og brak. Da lener man seg istedet på et visstnok uuttømmelig reservoar av «skjult tro».

Dette handler ikke om hvorvidt dåpen skal være eneste kriterium for kirkemedlemskap (det skal det!) Det handler ikke om å sette skiller mellom «verdige» og «mindre verdige» kristne. Det handler ikke om å drive ut «nominelle» kristne som var de duehandlere i tempelet, eller å innføre kryssforhør av dåpsfamilier. Det handler minst av alt om å gjøre narr av den skjulte troen som faktisk finnes, og som kan skyldes mange ting.

Men kirken har én og bare én oppgave: Å kalle til tro på Jesus Kristus gjennom sin forvaltning av Ord og Sakrament. Da kan man ikke be de minst aktive menighetsmedlemmene om å nøye seg med smuler for brød i form av bryllup og begravelser. Man kan ihvertfall ikke gi dem noen slags normativ status, slik folkekirkeideologene gjør. Ingen menighetsgruppe bør ha normativ status, ikke de «omvendte», heller, og slett ikke presten. Jeg er fullt og helt tilhenger av ”folkekirken” hvis dette betyr: Den eneste kirken som faktisk finnes, nemlig alle mulige slags folk, samlet rundt ord og sakrament. Dette er CAs «congregatio sanctorum», forsamlingen av de hellige. Det finnes ingen sannere, åndeligere, renere og bedre kirke enn den man finner i nærmeste sognekirke hver søndag, med alle dens vanekristne, svermere, dåpsfolk, legalister, helgener og hyklere.

Jeg ønsker ikke å arbeide for en «ren kirke», like lite som jeg ønsker arbeide politisk for paradis på jord. Men det betyr ikke at det er det samme hvilket evangelium som forkynnes. Hele menigheten – både de aktive og de kirkefremmede og de geistlige –har behov for å bli ufordret i sitt forhold til kirkens herre.

Poenget er: I 2009 holder det ikke lenger å døpe folk og slå seg til ro med det. (Jeg håper inderlig det er denne innsikten som gjennomsyrer den såk. ”trosopplæringsreformen”, men må innrømme at jeg har mine tvil)…