Universitetets teologiske fakultet (TF) fyller 200 år omtrent på denne tida. Borisoglebskij stiller seg i rekken av gratulanter med en ønskereprise fra bloggens glansdager: Den nye fakultetssangen, forfattet av undertegnede. Den gamle fakultetssangen gikk på Jahn Teigens «Min største kjærlighet» og inneholdt linjer som «Lenge trodde jeg at Gud / var en mann og hadde hvit hud. / Men nå har jeg lært at han er hun / i en feministisk forelesningsstund. / Trodde sterkt på helvete / Helt til Grandal fjerna det.» Refrenget var fylt av både håp og kjærlighet: «Mitt kjære fakultet, du gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg.»

Den nye fakultetssangen er, for å si det sånn, et par hakk mer kynisk og ikke så rent lite reaksjonær. Det er kanskje talende at melodien denne gang ikke er hentet fra 10 i skuddet, men fra innerst i hjørnet i Landstads aller mest pietistiske bøttekott: Mitt hjerte alltid vanker.

Så syng av full hals og la eder beruse av tanken på de neste 200. Prost!

DEN NYE FAKULTETSSANGEN

En gang for lenge siden
Da trodde vi på Gud
Ja til og med på Jesus
Og endog på de ti bud.
Det var i gamle dager,
Så dumme vi var da!
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.

Hva skal vel vi med frelse?
Dommedag er satt på vent!
Evig liv er gått av moten
Vi vil ha “empowerment”!
Vår Gud er ingen Fader
Hun er en metafor.
Trygve Wyller må bli rektor!
Og det skal bli fred på jord.

Og av og til på søndag
Går vi til kirken hen,
Og deltar i et språkspill
Om at Jesus er vår venn.
Men vi vet mye bedre,
Så smarte vi har blitt!
For vi har gått på TF
Og studert hermeneutikk.

Før var Den norske kirke
Svært konservativ.
Den ville bare skremme
Og begrense menskers liv.
Nå er det nye tider,
Nå skal fanger settes fri!
Vi skal se Sophia flyve
Over fjord og fjell og li.

Ja, nå kjemper vi for frihet!
Sier: “What would Jesus do?”
Vi reiser oss mot urett,
til bispemøtets gru!
Nå tar vi biskop Laila
Og hennes gamle skrap!
Vi KREVER å få leve
I samboerskap.

Ja, kyss meg på diskursen
Og gi meg stein for brød.
For min kontekst alene
Jeg leve vil og dø.
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.
La oss gå rundt totempælen,
Syng amen, halleluja!

Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.

På tirsdag hadde jeg mitt livs første eksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Min flukt fra det synkende skipet som ennå våger å kalle seg ”Det teologiske fakultet” kulminerte der, på seminarrom 417, bøyd over trelags gjennomslagsark og med energisk pling-plong fra Musikkhøyskolen som akkompagnement.

Da jeg satt i fakultetsstyret ved TF for noen år siden, ble vi teppebombet med næringslivsinspirerte ”visjonsdokumenter”. TF opplever, i likhet med resten av Universitetet, at studenttallet synker og færre fullfører. Man merker at man har et problem, og prøver å bøte på det med det eneste remediet som post-kvalitetsreform-universitetet kjenner til: Stadig nye utredninger, ”faglige prioriteringer”, ”porteføljeanalyser” og whatnot. Det skulle være en selvfølge at det er fare på ferde når man bruker mer tid på å definere ”faglige prioriteringer” enn på faglig arbeid. Men det er ingen fare på TF. På TF tror man nemlig at fordi Johannes Ording (såvidt) fikk lov å jobbe der for hundreogørten siden, så vil de uansett hva som skjer, og uansett hva man gjør, pr. definisjon være det eneste stedet i Norge som bedriver teologisk forskning på et akademisk forsvarlig nivå. Derfor kunne man i ”porteføljearbeidet” rett og slett bare postulere at TF er best, ingen protest, på alle områder og på alle måter, i forhold til MF og MHS. Og man kan derfor fortsette med å senke kravene og kompromisse med den faglige kvaliteten, fordi man tror at det hører til TFs ousia å være best.

Et eksempel på den konsekvente nivåsenkningen som foregår kom i våres, da jeg skulle ta faget ”dogmatikk og religionsfilosofi” på høyere grad. De siste par årene har Robert W. Jensons Systematic Theology I-II vært hovedbok i dette faget. Jensons bok kan man si mye om, men den er uansett kanskje et av de mest bemerkelsesverdige selvstendige bidragene til den dogmatiske fagdiskusjonen de siste 10-20 årene. Nå var ballet imidlertid over for Jenson. Det hadde kommet klager på dens ”vanskelighetsgrad og profil”. Alarmen gikk hos Ordings eftf. – vi har en vanskelig bok på pensum!!! Situasjonen var uholdbar. Bort med Jenson – og inn med Trond Skard Dokkas i og for seg utmerkede innføringsbok for det gamle grunnfaget i kristendom, Som i begynnelsen. Den høvde bedre til det nivået TF ønsker å være på – altså grunnfagsnivået. Hvorfor gå i dybden, når man kan ligge med flytevest og la seg drive viljesløst med havstrømmene? Forsøk på protester ble møtt med tom, nihilistisk newspeak: ”Det viktigste er hva dere lærer, ikke hva dere lærer ved hjelp av”. Hva svarer man på sånt? Selv svarte jeg performativt, for å si det slik, og byttet fakultet.

Konklusjonen synes uunngåelig: Da jeg begynte på TF, fem år tidligere, fikk jeg i oppgave å lese Som i begynnelsen. Da jeg skulle slutte ville de at jeg skulle lese den samme boken om igjen. I løpet av fem år forventes det altså at en TF-student skal ha lært – ingenting. TF anser at de er istand til å lære bort null og niks på fem år. Høyeregradsstudier skal ikke være fordypning, men repetisjon av grunnfagspensum. Dette er Universitetet i Oslo anno 2009.

Hva så med MF? Der var Jenson ennå pensum, uten at det dessverre hjalp nevneverdig. All undervisning var nemlig basert på foreleserens egne teser. I timene ble tesene utlagt på autoritativt vis, og det var satt av noen minutter hvor professoren kunne fungere som svarberg for usikre prestespirer. Studenten kunne f.eks. spørre:  ”Da jeg var i praksis skjedde det og det. Vil du si at det likevel var en gyldig nadverd?” Svar: ”På den ene siden ditt, på den andre siden CA, på den tredje siden tese 14,2. Alt i alt tror jeg du kan gå ut fra at det var gyldig”.

Erfaringen bekrefter m.a.o. fordommene: På TF skal man helst lære så lite som mulig, samtidig som det forventes en viss mengde ”selvstendig refleksjon”. Fakultetet utdanner med andre ord synsere. På MF skal man lære seg innholdet i en drøss med teser, og helst ikke være altfor uenig. Fakultetet utdanner med andre ord etterplaprere.

Felles for begge lærestedene er imidlertid at de heller legger listen litt for lavt, enn litt for høyt. Ingen av dem lærer studentene å tenke teologisk. MF legger imidlertid ikke skjul på at de er en presteskole; det er TF som er frekke nok til å late som om de hører hjemme ved ”Universitetet i Oslo”. Når man ikke lenger kan bruke høyeregradsbøker i høyeregradsundervisningen, da er man selvsagt ikke et universitet i det hele tatt. Kanskje det hadde vært en idé å ta konsekvensen av dét?

Det du skal lære iløpet av seks år ved TF kan nemlig utmerket godt konsentreres i en treårig bachelorutdanning med grunnfag kristendom og endel praktisk teologi. (Språkfagene må bort, men det er det jo uansett sterke krefter som har kjempet for lenge). En slik prestebachelor, lagt til Høyskolen i Oslo, ville sikkert ha ført til økt studenttilstrømming, som jo er blitt både norma normans og norma normata i dagens universitetsvirkelighet. Man ville ha sluppet problemet med å måtte lese vanskelige bøker etter fire-fem år. De med akademisk interesse kan gå på MF istedet, eller kanskje aller helst flytte til utlandet. Ording vrir seg sikkert litt i sin grav, men økonomien sikres og det ser fint ut i porteføljekonklusjonen.

Ingenting er som å våkne opp til gode nyheter, og idag melder NTB, via Vårt Land, at færre nordmenn sier de tror på Gud. 68% sier de har en eller annen form for gudstro. Tallet på folk som sier direkte at de ikke tror på Gud er steget fra 10% i 1991 til 18% i 2008. En fjerdedel av unge mellom 18 og 34 kaller seg ikke-troende.

Det er selvsagt ikke bra at folk slutter å tro på Gud. Det positive er at alle slike undersøkelser gjør det vanskeligere å opprettholde den typen reaksjonær «folkekirkeideologi» som man f.eks. indoktrineres i på presteutdanningene her i landet. (TF får ofte skylden for dette, men MF må åpenbart være like ille siden samtlige biskoper og det store flertall av prester stammer herfra). «Folkekirkeideologien» mener på en eller annen måte at norsk statsborgerskap innehar en helt særskilt ekklesiologisk kvalitet. En norsk statsborger er nemlig immun mot frafall og vantro, fordi det norske statsborgerskapet på et vis som ennå ikke er kartlagt av legevitenskapen forvandler vantroen til skjult tro. «Det er så mye skjult tro i Trøndelag», sier biskopen. Skjult for de fleste, men ikke for biskopens radarsyn. Med det kan han se rett inn i sjelens innerste lønnkammer, og der finner han – alltid!! – sunn, tradisjonell, evangelisk-luthersk kristentro: Sola Fide, sola Scriptura, sola Gratia, solus Christus. Hurra!

Helge Simonnes skriver i dagens nettleder: «En sann kirke er på ingen måte avhengig av at flertallet i befolkningen slutter opp om den. (…) Målet kan ikke være flest mulig passive medlemmer. En kirke må jobbe for å skape levende menigheter der mennesker både kan komme til tro og leve ut sin tro». Det er vanskelig å være særlig uenig i dette, selv om jeg nok ville ha understreket at også de nominelle kirkemedlemmene kan ha en viktig ekklesiologisk funksjon. Men selvsagt må Den norske kirke ansvarliggjøres, og i den prosessen er «folkekirkeideologien» selveste giftsprøyten. Kirken må lære at den ikke kan stole på staten, eller skolen, eller noen andre enn seg selv hvis den vil at folk skal bli kristne. Det holder ikke lenger bare å være norsk statsborger for å ha den kristne tradisjonen i ryggmargen. Det holder ikke å ha gått gjennom det norske skoleverket for å kjenne innholdet i den kristne tro. Man kan ikke lenger sende folk til staten, man kan kan ikke lenger sende folk til skolen, man må få dem til å komme i kirken.

Denne saken fikk meg til å huske en nidvise jeg en gang skrev om TF, hvor det første verset gikk som følger (på melodien til «Guds kirkes grunnvoll ene»):

Folkekirkens grunnvoll ene
er Teologisk Fakultet
Her vet man ting om folket
som folk selv ikke vet
Hvis du tror du er hedning
er du kristen likevel.
Det bestemte Trygve Wyller
så du slapp å tenke selv

I ettertid vil jeg si at dette er ganske presist formulert: «Folkekirkens» grunnvoll er nettopp ikke «folket» og dets «skjulte tro», men en liberal-teologisk elite som ønsker å beholde makt og innflytelse i Den norske kirke. Ved å gjøre det ekklesiologisk umulig å definere seg utenfor kirken, kan de til enhver tid gjøre krav på å tale på vegne av «den tause majoritet». Dette kunne kanskje ha noe for seg for hundre år siden, i et bygdesamfunn splittet av pietismens oppfatning av sann kristendom. Men idag?

I det første blogginnlegget kom jeg inn på at sovjetiske forskere måtte komme med obligatoriske henvisninger til Stalin og Marx for å bli tatt alvorlig (vel, evt. for ikke å bli knerta). Vi skal ikke gjøre narr av sovjeterne for det; akkurat de samme mekanismene gjelder selvsagt også i norsk akademia. Forskjellen er rent sproglig; kodeordene er gått fra å være «Stalin» og «Marx» til å bli f.eks. «diskurs»… «sosiale script»… «postmoderne flux»… «kulturelt minne»… «konstruerte kjønnsdikotomier»… «postkolonial heteronormativ dialogisitet»… osv. osv. (Denne listen bærer preg av at jeg går på TF, ser jeg, men folk kan bare fylle inn det de kommer på fra sine egne miljøer).

Enda et interessant poeng: Det som i Sovjet gjaldt akademia gjaldt like mye for kunsten. Sannsynligvis levde vel kunstnerne nesten hakket farligere. Heller ikke for kunstnernes del kan man imidlertid si at våre dagers representanter for standen har noe mindre press på seg enn de hadde i Sovjetunionen. Neida, vi tar ikke livet av dem – men vi glemmer dem, og nå til dags er kanskje ikke det særlig mye bedre. Således: Akkurat som Osip Mandelstam tilslutt gav etter og skrev en ode til Stalin, slik har Bjarne Melgaard gitt etter for sensasjonskravet og laget kunst av mulige overgrepsofre. Må man så må man.