Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv

HVEM SKREMMER?

Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.

De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.

Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.

På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.

Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.

Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.

Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.

Reklamer

Vårt Land melder at danske biskoper vil ha mer religionskrangel. Niels Henrik Arendt har skrevet en bok om Guds plass i religionsmøtet, og har kommet til at jo, Gud bør ha en plass:

– Dialog handlar ikkje berre om forsoning og semje, seier Arendt. Han oppmodar folkekyrkja til å stå fast på at den kristne Gud er sanninga, ikkje ein av fleire likestilte gudsoppfattingar. – Vi er blitt redde for å vedkjenne farge, fordi det i seg sjølv blir oppfatta som eit overgrep på eit anna menneske, seier biskopen til Kristeligt Dagblad.

Til dette er ikke annet å si enn: Amen og halleluja! Forskjellige former for «religionsteologi» prøver å komme intellektuelt og åndelig til rette med religionsmangfoldet i verden. Det er på mange måter fint: I møte med mennesker av andre religioner oppleves vår egen religions sannhetskrav som anstøtelige. I møte med den andre merker vi plutselig hvordan det kommer en iskald trekk fra vår sjels freudianske mørkekjeller: Tror du virkelig… at dette mennesket, dette gode, fromme mennesket… kommer til helvete?!?

Religionsteologien prøver å være snill. Og når vi først har nevnt helvete, så kan vi jo også minnes hva veien dit er brolagt med. For kristendommens del er resultatet av en slik tenkning uunngåelig: Det blir mindre av Jesus (Kristus), og mindre av Treenigheten. Istedet skal man være «theocentric», altså «guds-sentrert». Jesus er et «navn» blant andre og alle veier fører til Gud, iallfall hvis de er tilstrekkelig gamle. Med litt postmoderne metaforteori er røren ferdig; nå trenger den bare steke en stund i generell vantro og så er det blitt en praktfull kake. Nå er det opp til hver enkelt å pynte den med hva han vil.

Det er fascinerende å se hvilke mekanismer som setter inn når vi møter det eller dem som er anderledes. Får det stå i fred, eller prøver vi – selv om vi er blitt tolerante og moderne – å abstrahere og sublimere reelle forskjeller når vi stilles overfor dem? To eksempler: Homofile partnerskap er blitt «ekteskap». «Det er jo egentlig det samme», sier den heterofile majoriteten, «hvorfor ha to navn på det? Størst av alt er kjærligheten!» Og gamlehjemmene, de er blitt «bo- og servicesentre». «Mor er ikke egentlig gammel», sier den unge datteren, «hun trenger bare litt ekstra service!» Når de homofile først har skilt seg ut fra «det store oss», så gjenerobres de altså av majoriteten gjennom sproget. Plutselig finnes de ikke lenger. Det gjør heller ikke de gamle, med alt de fører med seg av ekkelt og illeluktende forfall. Folk som tilfeldigvis «bor» på samme sted og benytter seg av uspesifiserte «serviceytelser», dem kan vi derimot tolerere.

Vi vil så gjerne respektere alle, men glemmer at respekt – det er mer enn noe annet respekt for anderledeshet. Hva gjør egentlig en pluralisme som gjør alle religioner til «likeverdige veier til Gud»? Respekterer den forskjeller – eller prøver den å få dem til å forsvinne? Og hva med en folkekirkeideologi som gjør det umulig å definere seg utenfor det kristne fellesskapet? Respekterer den folks søken og «skjulte tro» – eller prøver den å lukke øynene for det faktum at folk flest faktisk har det helt utmerket uten kristendom?

Kort sagt: Hva er egentlig anstøtet? Er anstøtet at vi møter gode mennesker som ikke er inkludert i vår tro, og som det derfor blir vårt ansvar å inkludere? Eller er anstøtet at vi møter folk som er anderledes. Folk som ikke er kristne, eller som driter i religion overhodet – og det kan vi ikke tolerere?

Kjønnsnøytrale ekteskap, bo- og servicesentre, religionspluralisme  og folkekirkeideologi… Alt dette er selvfølgelig inkluderende: Man blir inkludert i det heterofile, inkludert i det unge og friske, inkludert i det kristne… Men det er på ingen måte tolerant! Det er på ingen måte respektfullt.

Jeg tror vi alle må bli flinkere til å respektere anderledeshet. Folk bør ha lov til å inngå partnerskap, uten at de heterofile gjør det til «ekteskap». Folk bør ha lov til å være gamle og syke, uten å bli gjort til ansiktsløse «servicebrukere». Folk bør ha lov til å tro på en annen Gud, uten at vi tvinger dem inn under vår frelse. Og folk bør ha lov til å gi blaffen i både Gud og hans sønn og alle tolv legioner av engler uten at vi sier at egentlig tror de på alt sammen, innerst innerst inne.

Så kudos til de danske biskoper. Mon tro når vår fremtidige preses sier noe lignende?