Den norske kirke har betalt for en slags reklamefilm for å få flere til å stemme i kirkevalget. Filmen har allerede fått kritikk av reklamefolk for å være intetsigende og meningsløs, og det er fristende å ta furtebuksene på og stemme med i klagekoret. Filmen forteller ingenting om hva det skal velges til, hvem som skal velges dit og hvorfor man skal gidde å stemme. Til slutt stilles spørsmålet: Hva slags kirke vil du ha? Alternativene synes å være: steinkirke, trekirke, arbeidskirke, langkirke… Filmen består nemlig bare av opptak av en rekke vakre kirkebygninger, akkompagnert av svært pompøs musikk og en prest som tydeligvis også er dirigent for det lokale filharmoniorkesteret (0:28).
Kirkevalg skal man jo ha; de fleste synes å være enige om å det. Og jo, oppslutningen har pleid å være temmelig miserabel, men jeg tror neppe det skyldes mangel på reklamefilmer av typen «klokketårn i solnedgang».
Problemet, såvidt jeg kan se, er at selve konseptet med valg forutsetter at man dyrker, fremhever, maksimerer konfliktene. Grunnen til å ha en avstemning må jo være at det har oppstått motstridende alternativer som man kan velge mellom. I reklamen for kirkevalget finnes det ingen konflikt overhodet, bare vakker arkitektur, begeistrede barn og et strykeorkester. Det blir som om en reklame for stortingsvalget hadde hatt som sitt eneste poeng at det er vakkert interiør i stortingsbygningen. Reklamefilmen gir ingen ting å velge mellom, ingen ting å stemme på. Du får ikke opp valgdeltagelsen da. Hvis Siv og Jens hadde sittet på Redaksjon En, delt en kurv jordbær og pludret om nuperelloppskrifter ville vi ikke ha giddet å stemme på dem, heller.
Uansett: Dette er et problem fordi ingen er villige til å fremheve konfliktene i kirken så mye at det kan høyne valgdeltagelsen nevneverdig. For å illustrere dette har jeg tenkt ut tre reklamefilmer som kirken kan bruke før valget om to år dersom de virkelig ønsker å få opp valgdeltagelsen:
Reklamefilm #1: Stedet er en stor, majestetisk stenkirke. Et ungt, vakkert homofilt par står i sin fineste puss, klare til å gå sammen ned midtgangen. De ser på hverandre og smiler forelsket. Folk reiser seg mens organisten begynner å spille bryllupsmarsj: Du-dudu-du… Du-dudu-du… Du-dudu-du, dudu-du, dudu… duuu… Den siste tonen der ender i en langtrukken, sur vræling idet det forelskede paret ser opp – – – og rett inn i det fårete gliset til biskop Kvarme!! Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier: «Den norske kirke er bundet av Guds ord slik det er nedfelt i Den hellige skrift. Vi kan ikke under noen omstendigheter velsigne det som Guds ord fordømmer». Så løfter han hånden og peker taust mot utgangsdøren. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?
Reklamefilm #2: Biskop Jørgensen går i spissen for en svær demonstrasjon og roper: «Nei til oljeboring i nord!» «Kirken krever fem års utvinningspause!» «Gjør som Gud – si nei til olje!» Det er tjukt av pressefolk på alle kanter, blitsregnet hagler over biskopen og de dresskledde kirkebyråkratene med rødgrønne partimerker på jakkeslaget. Skrikene fra massen blir høyere og høyere. Plutselig ser vi demonstrasjonstoget gjennom et vindu med glassmalerier. Istedetfor rop og skrål lyder rolig, meditativ musikk. En fromt utseende kvinne betrakter all viraken med mild hoderysting før hun snur seg og går inn i kirkerommet. Der er vennefellesskapet samlet: de sitter i ring med Bibelen foran seg. Kvinnen setter seg inn i ringen, de tar hverandres hender, bøyer hodene og begynner å be stille. Panorering mot taket. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?
Reklamefilm #3: Kirkeklokkene ringer tungt og dystert. En enorm, nesten folketom kirke. Et foreldrepar sitter stramt tilkneppede i søndagsstasen. En unggutt i konfirmasjonsalder sitter og vrir seg ved siden av. Moren kaster et strengt blikk på ham, settter fingeren foran leppene og sier: sjsjsjsjsj! Orgelet spiller… utroooolig sakte. En eldgammel dame pusser nesen. Ekstrem close-up av noen som fukter leppene med tungen. Noen kremter. Vi ser rett inn i konfirmantens desperate ansikt idet orgelet spiller saktere og saktere helt til lyden er redusert til en mørk grøt. Plutselig slår det lys inn gjennom vinduene og et digert lovsangsteam dukker opp i koret. På den andre siden er det dukket opp et band med el-gitarer, keyboard og digert trommesett. Foran alteret står en ung, kul fyr med hettegenser og et bredt glis. Han roper: «Let’s dance for the Lord!» Kirken er plutselig full av ungdommer som står og digger den dritkule musikken. Vi ser konfirmantens ansikt lyse av forbløffet begeistring: Ikke ante han at det kunne være så kult å være kristen! Skjermen går over i ungdommelige farver og kul, håndtegnet skrift: Hva slags kirke vil du ha?
Alle tre reklamefilmer baserer seg på karikerte dikotomier. De tilbyr eierskap til én side i en konstruert, men tydelig definert konflikt; så tydelig definert at det blir et argument for å stemme. Greia er at ingen i kirken ønsker slike reklamer, eller slike karikaturer, eller slike fremhevelser av konflikter. Vi krangler nok som det er, og velger å prøve å trekke folk med arkitektur heller enn saker og ideer. Det er edelt, men jeg vedder på at resultatet er tilnærmet nullvekst i valgdeltagelsen.
Etter dette og det forrige innlegget mitt om kirkevalget virker det jo som jeg er nærmest fanatisk motstander av kirkedemokrati, og det skal jeg presisere at jeg ikke er. Men jeg er litt bekymret: Vil det være mulig å få valgdeltagelsen opp på et nivå som er akseptabelt for videreføring av stat/kirkeforliket, uten å institusjonalisere et kirkelig partivesen som vil være mye mer skadelig for kirken enn menighetsrådenes manglende demokratiske legitimitet?
Borisoglebskij 