Det begynner å bli lenge siden forrige avsnitt i vår populære feuilleton fra Borisoglebskijs litt for ensomme ungdomsskoleår. Sist vi forlot redaksjonslokalene i den kristenkonservative dagsavisen Dagen hadde Finn Jarle utkjempet en dramatisk kamp med Satans utsendinger Vignes og Borg sr. om redaksjonsmedlemmenes sjel. Spenningen var til å ta og føle på idet Nessa, Torp og Prestegård trakk seg tilbake for å avgjøre Sæles og avisens skjebne en gang for alle.

Guds seier
Når de kommer tilbake er det Ludvig Nessa som fører ordet, fremdeles på noe som antagelig er ment å være en heller outrert nordlandsdialekt:

Vi har drøfta å drøfta, å leita opp nånn kompromissa. Her e eitt æksæmpel: Dagen får ein meir liberal profil, som for eksæmpel Vårt Land å Finn Jarle fortsætte som sjæfsredaktør. Hær e eitt ainna: Finn Jarle går av såmm sjæfsredaktør å får ei anna, meir uinnerårna stilling i redaksjon’. Ka har du å sei te hærre hær, Finn Jarle?

Finn Jarle viker ikke en tomme. «Nånn kompromissa» ligger ikke for ham, og han slynger ut en voldsom anklage mot sin gamle venn i sangen Jeg forlater aldri mitt kall:

Foran meg står ikke en from abortprest
Foran meg står en fariseer, en løgner
Du står på Djevelens side, sprer Helvetes pest
over folket, din syndige hykler!!
Er det rettferdig mot Gud, si meg dét!
Å fjerne hans talerør, rive det ned?!
Nei, Ludvig Nessa, det stemmer dog ei!
Du har tatt inn på en farlig vei…

«Den liberale avisen» Vårt Land levnes, for å si det mildt, liten ære:

Vårt Land er en syndig avis, må du tro
De skriver på Lucifers vegne
Der står ikke NOE om stening og blod
De er hyklere, løgnaktige drenge!!
Er det rettferdig mot Gud, si meg dét!
Å knuse hans talerørs renomé
Ved å gjøre det syndig som Slangen i tre
Si meg det, Nessa, si meg dog dét…

Sangen bygges opp til et voldsomt klimaks hvor Finn Jarle i en siste, umenneskelig kraftanstrengelse skriker ut: JEG FORLATER ALDRI MITT KALL!!! Kanskje er det dette siste primale utbruddet som får redaksjonsmedlemmene til å våkne opp fra sin syndesøvn. For når neste sang, Guds seier, tar til – ja, da er det plutselig helt andre toner vi hører fra de villfarne redaksjonsmedlemmene:

[Nessa:] Finn Jarle, du har talegava av dæmm sjælne
[Torp:] Finn Jarle, du er egentlig ganske kul
[Prestegård:] Finn Jarle, du får min kropp til å skjelve

… osv., osv. Vignes og Borg sr. gjør et siste forsøk på å overtale dem («Finn Jarle ønsker seg et ugudelig samfunn / Med drap og stening, mord og brann») – men nå er Guds seier et faktum. Redaksjonsmedlemmene hopper rundt mens de synger:

Dagen er kongen og skal så forbli
Så lenge at Nessa og Torp har no’ å si
Ja, Dagen er kongen i verden i dag
(…) Det er Guds Seier!!!!!

Ludvig Nessa blir så overmannet av skyldfølelse at han ikke lenger ser seg verdig til å «vårrå [sic!! – her satt ikke alle målmerkene som de skulle] Sæles høyre arm», som han sier selv. Han reiser derfor «[t]e Strandebarm, te Strandebarm / for å tjene Børre Knudsens sak». På dette tidspunktet er det mulig at forfatteren faktisk har hørt den virkelige Nessa snakke, for Nessa meddeler i sin avskjedstale at han nå «ska lær mæ å snakk som i Oslo». Hva som er logikken i at han skal gå fra nordlandsdialekt til oslomål når han flytter til Kautokeino – det får være opp til andre å finne ut av.

Banestøtet.
Vi får sceneskifte. Nessa er reist nordover og Torp har slått seg opp som «homohelbreder på heltid». Prestegård og Sæle er igjen i Oslo, hvor opplaget stiger og alt er såre vel. De har også fått to nye redaksjonsmedlemmer, «unge kristenkonservative av ypperste slag». Sæle burde ha skjønt hvor det bar allerede da han leste CVene deres, for de heter altså intet mindre enn Ugudelig redaksjonsmedlem i Dagen #1 og Ugudelig redaksjonsmedlem i Dagen #2. La oss, for å spare plass, kalle dem URiD#1 og URiD#2. Sistnevnte forteller om sin bakgrunn:

Vi var begge gudløse ungdommer som festet og kikket på pikene. Mang en gang følte jeg sataniske lyster renne gjennem mitt blod. Men Jesus kom og reddet meg. Lett påvirkelig som jeg er er det vidunderlig å komme hit, til  den trygge atmosfæren her i redaksjonen.

Ikke før har han sagt dette, så dimmes lysene og en mørk, skummel tone begynner å dirre i luften. To djevleskikkelser sniker seg inn i rommet – det er Vignes og Borg sr.!!! De «starter et dance-show med heftige flashlights» og synger en sang hvor de anklager Finn Jarle for å være en «dillefjott», en «kuppuli» og en «fjompkalott». URiD #1+2 viser seg i sannhet å være lett påvirkelige, for dette er nok til å overbevise dem om at Sæle ikke kan fortsette som sjefsredaktør. Neste gang de treffer Finn Jarle finner følgende replikkveksling sted:

URiD#1: Ehh…Du…Finn Jarle…?
Finn Jarle: Ja, min sønn?
URiD#1: Vi har tenkt litt, vi to.
URiD#2: Over din lederstil, over din linje i avisen.
Finn Jarle: Jaså?
URiD#2: Og vi har kommet til det at…
Gunnar Prestegård: Ja? Hva da?
URiD#1: Til at…Åh, faen heller!! Vi har kommet til at du er et ugudelig krek og en elendig leder! Vi krever at du peller deg ut herfra med det samme! Det er ikke noe rom for kompromiss! Hører du?!?! Vi krever at du peller deg ut!! Vi vil ha en mer moderat linje à la Vårt Land! Gettit?!?
Finn Jarle: Men…Er dere klar over hva dere sier?!?! Dette er jo forferdelig!! Hvordan kan Djevelen ha kommet seg inn i deres sinn på en så grufull måte?? Å, hva har jeg gjort?! (Slår hendene opp mot himmelen, vill i blikket.) Fader!! Tilgi meg for jeg har syndet!!! Hjelp meg å vende dem til den rette tro igjen!!!
URiD#2: Det du mener er den rette tro er gammeldags bullshit! Det som står i Bibelen må tilpasses til våre dager, Finn Jarle. Det vet jo alle!
Finn Jarle: NEEEEEEEIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! NEEEEEEEEEEIIIIIIIIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Gunnar Prestegård: Skjønner dere ikke at det er SATAN som har trengt inn i deres unge, lett på-virkelige hjerner og sådd slike ukristelige frø?!?!
URiD#2: Pell deg ut, gammer’n!! Oldinger som deg med så forstokket syn på virkeligheten har ikke noe å gjøre i den liberalt kristne avisen Dagen…

Finn Jarle trygler om nåde, og blir lovet at «alt dette skal atter bli ditt», bare han vender om til avisens nye linje. Det skjer imidlertid ikke, og resultatet er at Finn Jarle og Gunnar Prestegård forlater redaksjonen. Kuppet er et faktum, og de to ugudelige bryter ut i jubel. Sceneteppet faller, og tredje akt er (endelig!) slutt…

Coming up: Finn Jarle rydder på kontoret og ser lyst på fremtiden. Følg med, følg med…

Vårt Land har opprettet et nettsted som de kaller http://www.verdidebatt.no. Det er et fryktelig sted, litt som debattsidene i Vårt Land, bare med mindre redaksjonell utsiling og UTEN ENDE. I papirutgaven får du bare to eller tre sider (og ingen på fredag og lørdag) – her bare fortsetter og fortsetter det. Alltid nye tråder, alltid nye temaer, alltid nye vranglærer som folk har fått det for seg at de må «avsløre». Jeg abonnerte på Vårt Land en gang i tiden, fordi jeg fikk det støttet av Siviltjenesteadministrasjonen. Bare dét, å få de to eller tre debattsidene inn i huset, over dørstokken, gjorde meg dårlig. De var som dråper av syre som langsomt etset bort min fra før av ikke spesielt solide tro.

Og likevel – grunnen til at jeg abonnerte på avisen i utgangspunktet var jo at jeg ville ha det! Jeg ville «følge med i kristen-Norge». Jeg syntes det var spennende, morsomt! Vårt Land-debatten var og er min store, stygge last. Jeg  har til og med deltatt selv (med det innlegget som er gjengitt nederst i kommentarfeltet på denne siden). Det er når jeg kaster meg over Vårt Land-debatten, hungrende etter smålig krangel, at jeg virkelig kan kjenne på min egen syndighet. Av og til ringer Vårt Land og spør om jeg ikke vil begynne og abonnere igjen. En gang svarte jeg, som sant var, at sist hadde det gått på psyken løs. Svaret fra telefonselgeren tyder på at det ikke bare er jeg som sliter: «Ja», sa han, «det skjønner jeg godt».

Og nå, med verdidebatt.no, er debatten og fristelsen aldri mer enn et tastetrykk unna. I det siste har de kristne avisene, inkludert Vårt Land, skrevet masse om porno (og dertilhørende amerikansk-inspirert «porn addiction») og hvordan dette kan utgjøre en ødeleggende fristelse også for kristne. Alltid bare et tastetrykk unna – uendelige mengder – så mye du vil ha! Det vil de ha åpenhet om! Men selv lanserer de altså en 24-timers, usensurert og ubevoktet nettversjon av sine egne debattsider – det er hva jeg kaller kristelig dobbeltmoral i sin mest destillerte form. Og kom ikke og si at Vårt Land ikke er klar over hvilken «guilty pleasure» debattsiden deres er. Det er en grunn til at de kutter den ut i helgen.

Velvel. Når jeg nå, kremt, en sen nattetime har vært innom verdidebatt.no med blussende kinner og svette håndflater, har jeg funnet linken til dette innlegget, «Ikke for å krenke». Meget klokt, og meget godt skrevet av Aftenpostens kommentator Jan E. Hansen. Hansen er, som dere sikkert vet, en gjennomgående gretten, konservativ, gammel, mannlig pessimist, det som på kulturkatolsk heter en «munter herre i Roma». Med andre ord en mann nøyaktig etter mitt hjerte. Innlegget handler om ekteskapsloven, og sto tydeligvis på trykk for et par ukers tid siden. Lovlig pompøst, men likefullt ordkunst på høyt nivå, f.eks. i denne passasjen:

Når en norm oppheves over natten, står mange opp i morgentimene, taust og fortumlet. Sier ikke stort, bråker nødig, og forstår heller ikke alt. Det er ikke homofobi, bare ordløst tap. Hvor ble det av ekteskapet?

Where indeed. Og selvsagt avslutningen, hvor han maler opp en fremtid som allerede er begynt å bli en del av nåtiden:

Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening. Hvis jeg krenker noen nå, er det dem – og ingen andre enn dem – som har sluttet å bekymre seg for moralske problemstillinger som gjelder alle.

Jeg blir bestandig så glad av å lese ting som klarer å være både sant og velskrevet samtidig.

Ingenting er som å våkne opp til gode nyheter, og idag melder NTB, via Vårt Land, at færre nordmenn sier de tror på Gud. 68% sier de har en eller annen form for gudstro. Tallet på folk som sier direkte at de ikke tror på Gud er steget fra 10% i 1991 til 18% i 2008. En fjerdedel av unge mellom 18 og 34 kaller seg ikke-troende.

Det er selvsagt ikke bra at folk slutter å tro på Gud. Det positive er at alle slike undersøkelser gjør det vanskeligere å opprettholde den typen reaksjonær «folkekirkeideologi» som man f.eks. indoktrineres i på presteutdanningene her i landet. (TF får ofte skylden for dette, men MF må åpenbart være like ille siden samtlige biskoper og det store flertall av prester stammer herfra). «Folkekirkeideologien» mener på en eller annen måte at norsk statsborgerskap innehar en helt særskilt ekklesiologisk kvalitet. En norsk statsborger er nemlig immun mot frafall og vantro, fordi det norske statsborgerskapet på et vis som ennå ikke er kartlagt av legevitenskapen forvandler vantroen til skjult tro. «Det er så mye skjult tro i Trøndelag», sier biskopen. Skjult for de fleste, men ikke for biskopens radarsyn. Med det kan han se rett inn i sjelens innerste lønnkammer, og der finner han – alltid!! – sunn, tradisjonell, evangelisk-luthersk kristentro: Sola Fide, sola Scriptura, sola Gratia, solus Christus. Hurra!

Helge Simonnes skriver i dagens nettleder: «En sann kirke er på ingen måte avhengig av at flertallet i befolkningen slutter opp om den. (…) Målet kan ikke være flest mulig passive medlemmer. En kirke må jobbe for å skape levende menigheter der mennesker både kan komme til tro og leve ut sin tro». Det er vanskelig å være særlig uenig i dette, selv om jeg nok ville ha understreket at også de nominelle kirkemedlemmene kan ha en viktig ekklesiologisk funksjon. Men selvsagt må Den norske kirke ansvarliggjøres, og i den prosessen er «folkekirkeideologien» selveste giftsprøyten. Kirken må lære at den ikke kan stole på staten, eller skolen, eller noen andre enn seg selv hvis den vil at folk skal bli kristne. Det holder ikke lenger bare å være norsk statsborger for å ha den kristne tradisjonen i ryggmargen. Det holder ikke å ha gått gjennom det norske skoleverket for å kjenne innholdet i den kristne tro. Man kan ikke lenger sende folk til staten, man kan kan ikke lenger sende folk til skolen, man må få dem til å komme i kirken.

Denne saken fikk meg til å huske en nidvise jeg en gang skrev om TF, hvor det første verset gikk som følger (på melodien til «Guds kirkes grunnvoll ene»):

Folkekirkens grunnvoll ene
er Teologisk Fakultet
Her vet man ting om folket
som folk selv ikke vet
Hvis du tror du er hedning
er du kristen likevel.
Det bestemte Trygve Wyller
så du slapp å tenke selv

I ettertid vil jeg si at dette er ganske presist formulert: «Folkekirkens» grunnvoll er nettopp ikke «folket» og dets «skjulte tro», men en liberal-teologisk elite som ønsker å beholde makt og innflytelse i Den norske kirke. Ved å gjøre det ekklesiologisk umulig å definere seg utenfor kirken, kan de til enhver tid gjøre krav på å tale på vegne av «den tause majoritet». Dette kunne kanskje ha noe for seg for hundre år siden, i et bygdesamfunn splittet av pietismens oppfatning av sann kristendom. Men idag?