Etter å ha vært lenge i utlandet er det en sterk frihetsfølelse knyttet til det å komme hjem og kunne snakke med folk på ordentlig språk. Damen i kiosken spør på norsk, og man svarer uten å tenke seg om. Opplevelsen blir enda sterkere når man kommer til Trøndelag, hvor damen i kiosken ikke bare snakker norsk, men ordentlig norsk (straks man er nord for Trondheim). «Ska du ha en påsså?» spør de når de har slått inn alle varene. Man kan få tårer i øynene av mindre. Om æ ska ha en påsså? Gi mæ to! Fir! Ølløv!

Nå er jeg altså i Trøndelag, og når jeg ikke kjøper poser, leser jeg til eksamen. Derfor deltar jeg ikke så mye i debattene på denne bloggen som jeg skulle ønske, og gleder meg desto mer over at flere føler seg kallet til å forsvare kirkens lære i lange og grundige vendinger. Selv skal jeg nøye meg med en liten historie jeg fikk høre, som passer godt inn i disse konfirmasjonstider, og også når man som dogmatikkstudent sitter og prøver å lære seg Kjell Olav Sannes’ teser utenat:

En av min mors kolleger hadde nemlig fortalt fra dengang hun gikk for presten. Som vi alle vet, bestod dette bl.a. av å pugge salmevers, mange og lange. Faren til denne personen hadde ergret seg grønn over disse hjemmeleksene: for en tullete bruk av tid! Tilslutt var han så irritert at han gikk til presten og konfronterte ham. Hva skulle nå all denne ørkesløse puggingen av salmer være godt for? Presten hadde sett uforstående på ham: man kan jo bli blind! Hadde han ikke tenkt på det? Nei, puggingen fikk værsågod å holde frem.

Og det får den vel også gjøre for mitt vedkommende. God pinse til ale!

Reklame