Forrige innlegg var en uforbeholden hyllest til en mann som klarte å formidle en dyp, grunnleggende kjærlighet til kirken selv når han var sønderrivende uenig i hvordan kirken utvikler seg. «Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig».

Det som kommer her er ikke det motsatte av en hyllest, for Einar Gelius har mange kvaliteter som Den norske kirke trenger. Én ting er at han er en glimrende kommunikator og retoriker, og at han er flink med media. Det viktigste er vel likevel at han fremstår som tillitvekkende, imøtekommende, åpen og forståelsesfull i møte med mennesker. Han hadde ikke blitt såpass populær i egen menighet om det ikke var for dette. Han har satt seg i respekt hos mange ved å tørre å skille seg ut, og den siste tidens debatt har vist at Gelius for ganske mange mennesker besitter en integritet og troverdighet som vel ingen annen offentlig person i Den norske kirke har. Det sier seg selv at kirken er nødt til å ta det på alvor. 50 000 tilhengere på facebook er imponerende; snart tar han vel igjen selveste pæreisen.

Under pressekonferansen igår fikk han nok en gang briljert med sin medietekke. Saken er nemlig enkel; på den ene siden har man «kirken», «makta», «Oslos nåværende biskop», «de konservative»; på den andre siden har man: Gelius selv. Førstnevnte ønsker fortielse, taushet, konformitet og de «dømmer folk ned». Gelius ønsker en «åpen og raus folkekirke», og han ønsker å være åpen og ærlig også om sine egne feil. Når hans kolleger i presteskapet ikke har sagt noe, kan det bare være fordi de er redde for å miste jobben. Heldigvis har han «en enorm folkelig grasrotbevegelse» og «folket på Vålerenga» med seg. Når han likevel trekker seg er det fordi det er blitt så mye medieoppmerksomhet [insert lazy joke here].

Når jeg aldri har klart å sette særlig stor pris på Gelius’ medieutspill er det fordi de alltid har hatt akkurat denne forståelsesrammen: Det er han selv mot «maktkirken». Det eneste som står mellom «folket» og kristenkonservativ undertrykkelse er Akkurat Han, Einar Gelius. Dermed er det ikke rart at alle de i og for seg viktige debattene han initierer ender opp med bare å handle om hamselv. Som Rolf Berg sa i NRK-debatten om boken «Sex i Bibelen»: «Einar stormer inn gjennom en åpen dør, og stiller seg så til og sperrer med sin egen person». På pressekonferansen igår fikk Gelius det til å virke som om Den norske kirke er blitt mer konservativ i de 25 årene han har jobbet som prest, og aldri så mye som nå, da «de konservative» har konsolidert sin stilling i de kirkelige råd og vi har et bispekollegium hvor alle «tenker og mener likt». Enhver med selv den mest overfladiske kjennskap til norsk kirkeliv skjønner hvor tøvete en slik virkelighetsfremstilling er. Fordi alt forstås innenfor rammen «hanselv mot kirken», så blir all utvikling og alle fremskritt egentlig umulige a priori. Det er ikke plass til dem. Uansett hvor liberale biskopene blir, uansett hvor demokratisk kirken blir, så vil det fortsatt være «Gelius mot røkla» fordi han pr. definisjon er folkets enslige, frigjøringsteologiske forsvarer mot den reaksjonære maktkirka.

Dermed er det heller ikke særlig oppsiktsvekkende å høre at Gelius ikke tar noen som helst selvkritikk. Han er irritert over at man har gravd frem «eldgamle saker» fra 11 år siden. Skal det ikke være lov å gå videre, spesielt i kirken? Jo selvfølgelig; poenget i denne saken er hvorvidt en arbeidsgiver kan sitte og se på at en ansatt igjen og igjen «går videre» – fra sak til sak, fra ekstraordinær personalsamtale til ekstraordinær personalsamtale, tilsynelatende uten å ta til seg det som blir sagt. Rett etter å ha vært inne på biskopens teppe og beklaget i forbindelse med begravelsen av Arne Næss ble han intervjuet i Dagbladet Magasinet: «[Kirken] handler om makt, makt, makt. Eldre menn med makt. Saken rundt bisettelsen av Arne Næss viser den samme maktdemonstrasjonen». Om biskopen sier han at han er en hyggelig fyr, men « [j]eg forstår ikke ham, og han forstår ikke meg. Jeg synes ledelsen heller burde brukt noe av energien sin på det som skjer i Gaza». Journalisten spør, ganske fornøyelig, om Gelius er uangripelig for kritikk så lenge folk dør i Gaza. «Nei,» er svaret, «jeg er lydhør for kritikk. Og jeg beklaget jo til Kvarme». Jada, han beklaget, og så gikk han til media og sa at dette skjedde fordi biskopen er opptatt av makt, mens han er opptatt av å møte mennesker på en god måte. På pressekonferansen igår virket det som om Gelius ble kritisert etter begravelsen av Arne Næss fordi han hadde hatt den frekkhet å begrave Arne Næss. «Biskopen anser det som grov uforstand i tjenesten, for meg var det en æressak å begrave Arne Næss».

Studentprest (og crazy liberal theologian) Inger Anne Naterstad sa på Dagsrevyen for en stund siden at denne saken ikke handlet om skillet liberal/konservativ, men om skillet lojal/illojal. På pressekonferansen ble Gelius spurt om det fineste han kunne si om Kvarme. Ingen spurte om det fineste han kunne si om kirken, men det fineste han faktisk sa om kirken iløpet av den seansen var antagelig setningen: «Vi skal ikke dømme folk ned, som jo folk ofte opplever i møte med kirken». Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at han nevner sine 40 000 tilhengere på facebook, men ikke har noe å si til de 3 500 som sier de vil melde seg ut av Den norske kirke dersom Gelius slutter. Kirken trenger kritikk, både innenfra og utenfra. Men iallfall for meg blir en kritikk som ikke er grunnet i kjærlighet bare uinteressant og irrelevant – særlig hvis det er kritikk innenfra. Det går an å være nådeløst kritisk mot så å si alt i kirken, og likevel formidle at man har bevart en grunnleggende kjærlighet til den. Nesten hver gang Gelius har vært ute i media, har det vært for å videreføre en motsetning mellom kirken på den ene siden, og segselv på den andre. Han kritiserer kirken, men tilbyr som alternativ bare: Segselv. Selv om det er tydelig at han ønsker å kunne gi folk opplevelsen av å bli møtt og sett, ønsker å jobbe på Vålerenga, ønsker å være endel av en patriotisk lokalkultur osv., så klarer han ikke å kommunisere at han ønsker å være prest – så langt strekker hans evner som kommunikator ikke.

Jeg forutsetter at Oslo er det stedet i landet hvor man finner flest liberale prester. Jeg kjenner flere av dem, og de er ikke redde for å si hva de mener. Oslos gateprest for ungdom (og crazy liberal theologian) sier i VG om sitt eget engasjement for en ny samlivsetikk:

Det var ingen meningssensur. Ikke overhodet. Jeg opplever meg selv som liberal og tydelig på mine standpunkt, men det har ikke vært noe ubehag knyttet til det. Det er bare noen uker siden en biskop uttalte at han syns samboerskap er greit.

Det er ikke mulig, som Gelius gjør på pressekonferansen, å konstruere dette som en sak om den éne, uredde liberale presten som tvinges til å gå av ideologiske årsaker. Det er en personalsak som handler om hva en arbeidsgiver kan forlange av sine ansatte hva angår respekt for slike ting som tjenesteordninger og taushetsplikt, lojalitet til institusjonen, egen profesjonsetiske rolle, evne til samarbeid og til å lytte til kritikk osv.

Personlig er jeg vel ambivalent i forhold til hva jeg synes om at Gelius forsvinner. Vi trenger originale prester, eller for den saks skyld, i disse krisetider: Vi trenger prester punktum. Gjør det noe om man ikke er så glad i kirken så lenge man er glad i folk? Antagelig ikke, for dem som skal begrave noen eller gifte seg. Men slik er nå engang arbeidslivet; det hjelper dessverre ikke om man er flink til å møte mennesker i sorg dersom man ikke gidder å ta vakttelefonen.