Forrige innlegg var en uforbeholden hyllest til en mann som klarte å formidle en dyp, grunnleggende kjærlighet til kirken selv når han var sønderrivende uenig i hvordan kirken utvikler seg. «Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig».
Det som kommer her er ikke det motsatte av en hyllest, for Einar Gelius har mange kvaliteter som Den norske kirke trenger. Én ting er at han er en glimrende kommunikator og retoriker, og at han er flink med media. Det viktigste er vel likevel at han fremstår som tillitvekkende, imøtekommende, åpen og forståelsesfull i møte med mennesker. Han hadde ikke blitt såpass populær i egen menighet om det ikke var for dette. Han har satt seg i respekt hos mange ved å tørre å skille seg ut, og den siste tidens debatt har vist at Gelius for ganske mange mennesker besitter en integritet og troverdighet som vel ingen annen offentlig person i Den norske kirke har. Det sier seg selv at kirken er nødt til å ta det på alvor. 50 000 tilhengere på facebook er imponerende; snart tar han vel igjen selveste pæreisen.
Under pressekonferansen igår fikk han nok en gang briljert med sin medietekke. Saken er nemlig enkel; på den ene siden har man «kirken», «makta», «Oslos nåværende biskop», «de konservative»; på den andre siden har man: Gelius selv. Førstnevnte ønsker fortielse, taushet, konformitet og de «dømmer folk ned». Gelius ønsker en «åpen og raus folkekirke», og han ønsker å være åpen og ærlig også om sine egne feil. Når hans kolleger i presteskapet ikke har sagt noe, kan det bare være fordi de er redde for å miste jobben. Heldigvis har han «en enorm folkelig grasrotbevegelse» og «folket på Vålerenga» med seg. Når han likevel trekker seg er det fordi det er blitt så mye medieoppmerksomhet [insert lazy joke here].
Når jeg aldri har klart å sette særlig stor pris på Gelius’ medieutspill er det fordi de alltid har hatt akkurat denne forståelsesrammen: Det er han selv mot «maktkirken». Det eneste som står mellom «folket» og kristenkonservativ undertrykkelse er Akkurat Han, Einar Gelius. Dermed er det ikke rart at alle de i og for seg viktige debattene han initierer ender opp med bare å handle om hamselv. Som Rolf Berg sa i NRK-debatten om boken «Sex i Bibelen»: «Einar stormer inn gjennom en åpen dør, og stiller seg så til og sperrer med sin egen person». På pressekonferansen igår fikk Gelius det til å virke som om Den norske kirke er blitt mer konservativ i de 25 årene han har jobbet som prest, og aldri så mye som nå, da «de konservative» har konsolidert sin stilling i de kirkelige råd og vi har et bispekollegium hvor alle «tenker og mener likt». Enhver med selv den mest overfladiske kjennskap til norsk kirkeliv skjønner hvor tøvete en slik virkelighetsfremstilling er. Fordi alt forstås innenfor rammen «hanselv mot kirken», så blir all utvikling og alle fremskritt egentlig umulige a priori. Det er ikke plass til dem. Uansett hvor liberale biskopene blir, uansett hvor demokratisk kirken blir, så vil det fortsatt være «Gelius mot røkla» fordi han pr. definisjon er folkets enslige, frigjøringsteologiske forsvarer mot den reaksjonære maktkirka.
Dermed er det heller ikke særlig oppsiktsvekkende å høre at Gelius ikke tar noen som helst selvkritikk. Han er irritert over at man har gravd frem «eldgamle saker» fra 11 år siden. Skal det ikke være lov å gå videre, spesielt i kirken? Jo selvfølgelig; poenget i denne saken er hvorvidt en arbeidsgiver kan sitte og se på at en ansatt igjen og igjen «går videre» – fra sak til sak, fra ekstraordinær personalsamtale til ekstraordinær personalsamtale, tilsynelatende uten å ta til seg det som blir sagt. Rett etter å ha vært inne på biskopens teppe og beklaget i forbindelse med begravelsen av Arne Næss ble han intervjuet i Dagbladet Magasinet: «[Kirken] handler om makt, makt, makt. Eldre menn med makt. Saken rundt bisettelsen av Arne Næss viser den samme maktdemonstrasjonen». Om biskopen sier han at han er en hyggelig fyr, men « [j]eg forstår ikke ham, og han forstår ikke meg. Jeg synes ledelsen heller burde brukt noe av energien sin på det som skjer i Gaza». Journalisten spør, ganske fornøyelig, om Gelius er uangripelig for kritikk så lenge folk dør i Gaza. «Nei,» er svaret, «jeg er lydhør for kritikk. Og jeg beklaget jo til Kvarme». Jada, han beklaget, og så gikk han til media og sa at dette skjedde fordi biskopen er opptatt av makt, mens han er opptatt av å møte mennesker på en god måte. På pressekonferansen igår virket det som om Gelius ble kritisert etter begravelsen av Arne Næss fordi han hadde hatt den frekkhet å begrave Arne Næss. «Biskopen anser det som grov uforstand i tjenesten, for meg var det en æressak å begrave Arne Næss».
Studentprest (og crazy liberal theologian) Inger Anne Naterstad sa på Dagsrevyen for en stund siden at denne saken ikke handlet om skillet liberal/konservativ, men om skillet lojal/illojal. På pressekonferansen ble Gelius spurt om det fineste han kunne si om Kvarme. Ingen spurte om det fineste han kunne si om kirken, men det fineste han faktisk sa om kirken iløpet av den seansen var antagelig setningen: «Vi skal ikke dømme folk ned, som jo folk ofte opplever i møte med kirken». Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at han nevner sine 40 000 tilhengere på facebook, men ikke har noe å si til de 3 500 som sier de vil melde seg ut av Den norske kirke dersom Gelius slutter. Kirken trenger kritikk, både innenfra og utenfra. Men iallfall for meg blir en kritikk som ikke er grunnet i kjærlighet bare uinteressant og irrelevant – særlig hvis det er kritikk innenfra. Det går an å være nådeløst kritisk mot så å si alt i kirken, og likevel formidle at man har bevart en grunnleggende kjærlighet til den. Nesten hver gang Gelius har vært ute i media, har det vært for å videreføre en motsetning mellom kirken på den ene siden, og segselv på den andre. Han kritiserer kirken, men tilbyr som alternativ bare: Segselv. Selv om det er tydelig at han ønsker å kunne gi folk opplevelsen av å bli møtt og sett, ønsker å jobbe på Vålerenga, ønsker å være endel av en patriotisk lokalkultur osv., så klarer han ikke å kommunisere at han ønsker å være prest – så langt strekker hans evner som kommunikator ikke.
Jeg forutsetter at Oslo er det stedet i landet hvor man finner flest liberale prester. Jeg kjenner flere av dem, og de er ikke redde for å si hva de mener. Oslos gateprest for ungdom (og crazy liberal theologian) sier i VG om sitt eget engasjement for en ny samlivsetikk:
Det var ingen meningssensur. Ikke overhodet. Jeg opplever meg selv som liberal og tydelig på mine standpunkt, men det har ikke vært noe ubehag knyttet til det. Det er bare noen uker siden en biskop uttalte at han syns samboerskap er greit.
Det er ikke mulig, som Gelius gjør på pressekonferansen, å konstruere dette som en sak om den éne, uredde liberale presten som tvinges til å gå av ideologiske årsaker. Det er en personalsak som handler om hva en arbeidsgiver kan forlange av sine ansatte hva angår respekt for slike ting som tjenesteordninger og taushetsplikt, lojalitet til institusjonen, egen profesjonsetiske rolle, evne til samarbeid og til å lytte til kritikk osv.
Personlig er jeg vel ambivalent i forhold til hva jeg synes om at Gelius forsvinner. Vi trenger originale prester, eller for den saks skyld, i disse krisetider: Vi trenger prester punktum. Gjør det noe om man ikke er så glad i kirken så lenge man er glad i folk? Antagelig ikke, for dem som skal begrave noen eller gifte seg. Men slik er nå engang arbeidslivet; det hjelper dessverre ikke om man er flink til å møte mennesker i sorg dersom man ikke gidder å ta vakttelefonen.
25.11.10 at 19:26
Hmm….. Du har tatt poenget…
Det handler faktisk ikke om den ene som er folkelig contra ei kirke som ikke er det.
Det handler om utførelse av den tjenesten vi er lovpålagt som prester.
Fargeklatter skal vi ha, vi har da noen av dem også? Bjørn Eidsvåg er fortsatt ordinert prest uansett hva han gjør og trur og ikke trur.
Sjøl er jeg rockemusiker på si’ og bruker favorittmusikkenmin og bandkompisene mine i kirka om og om igjen.
Jeg ser at mange slenger ut ordet «liberal»
Husk at det ordet har to betydninger:
1: den strikt faglige teololgiske betydninga. Den ser på evangeliet og utsagnene om Guds rike som mer som symboler og bilder. Ikke som den egentlige saka. Et eksempel på en norsk liberal teolog, var Ording. Som ble ansatt på universitetet rundt 1906. Det utløste lærestriden som førte til opprettelsen av MF.
2:Den mer folkelige betydninga. Den f.eks. de mer fundamentalistisk prega folka bruker på prester som meg som synes det er uvesentlig hva slags kjønn og hva slags legning presten har. Og som mener at den historisk-kritiske tilnærminga er den mest realistiske måten å lese Bibelen på.
Men husk at f.eks. Rosemarie Køhn framstod som en konservativ teolog sjølom hun var banebrytende pioner på et bestemt felt i etikken. Ja, spørsmålet om hvorvidt en handling er rett eller feil, er etikk og ikke teologi, egentlig….
Men så klart: Etikk kan ha teologisk begrunnelse, off course…..
26.11.10 at 00:08
Tusen takk for en god artikkel. Vi har oppfattet denne saken svært likt. Mitt lille tillegg må være at uansett hvor stor takhøyde vi finner i kirka vår, for det finner vi virkelig, så ønsker Gelius å sitte på mønet!
26.11.10 at 16:04
Jeg mener at intervjuet «Prest eller kolera» i Dabladet Magasinet viser Gelius sitt virke i et nøtteskall – og burde ført til suspensjon. Her lirer han av seg store ord, sleivspark og utviser en grandios selvopptatthet, mens når han får spørsmål om Jesus, Gud Fader og åndelig lengsel – noe som normale prester bør bry seg om – så er han ganske enkelt ikke interessert. Når det gjelder biskoper og kirkeledelse så har han ikke fått med seg at de lenge har hatt et engasjement for Midtøsten og Gaza: http://www.kirken.no/?event=showNews&FamID=11117 Høydepunktet i intervjuet synes jeg er når journalisten stiller Gelius spørsmålet «Er medieomtale makt?», hvorpå Gelius viser ingen tegn til selvrefleksjon, selvom spørsmålet vel er like mye myntet på ham selv, og hvordan han bruker sin egen makt og medieposisjon 🙂
Hva har egentlig Einar Gelius gjort av gode ting for kirken? Å være «tillitvekkende, imøtekommende, åpen og forståelsesfull i møte med mennesker» er noe som flertallet av norske prester er, og hvilke prester i DnK er det som ikke er en postiv faktor i lokalmiljøet?
Det dagen Gelius får jobb i LOs toppledelse skal jeg revurdere mitt syn på mobbegjengen og kartellvirksomheten der i gården og vurdere å melde meg inn.
28.11.10 at 20:49
[…] skrevet både en nydelig hyllest til nylig avgåtte kirkerådsleder Nils Tore Andersen og en presis oppsummering av hva Einar Gelius-saken egentlig handler om: Under pressekonferansen igår fikk han nok en gang briljert med sin medietekke. Saken er nemlig […]
30.11.10 at 09:13
Dette var en kjempegod refleksjon rundt saken, Audun! Du setter ord på tanker jeg ikke var helt ferdig med å tenke, men som jeg umiddelbart kjenner at jeg kan slutte meg til når jeg leser dem.
30.11.10 at 18:51
Dette var rett og slett veldig, veldig bra.
30.11.10 at 23:19
Jens og Ragnar: Takk takk 🙂
Martin: Jeg er enig i at det intervjuet er ekstremt provoserende. Denne siste saken (sex-boken) klarer jeg ikke å hisse meg særlig opp over, selv om det selvsagt er synd at en prest skriver en bok om Bibelen for de brede masser uten at den holder faglig mål. Men at han ikke har hatt NOE positivt å bidra med til Dnk er jeg ikke enig i. Det er ikke meningen er jeg eller du personlig skal like ALLE prester. Gelius har gitt den liberale, sekulariserte, folkekirketeologien et ansikt utad, og mange folk i kirkelighetens randsoner har opplevd det som et godt og tillitvekkende ansikt. Man får ta det for det det er. Han var sogneprest i min hjemkommune før han kom til Vålerenga, og folk snakket jo om ham lenge etter at han hadde dratt, fordi han var litt kjent og fordi han hadde dette ryktet for å være så «folkelig», hva nå det er. At vi har noen prester som klarer å formidle «folkelighet», hva nå det er, til mange mennesker, tror jeg er positivt. Og så er det bra at vi har andre (som både du og jeg, vil jeg mene), som ikke er så folkelige. Kirken står og faller ikke med Gelius (eller med deg eller meg), men den burde vel kunne romme et par Gelius’er som skriver populærteologiske bøker, tatoverer fotballklubblogoer på armen og driter seg ut i «Skal vi danse»? (De forrige bøkene hans (om henh.vis kjærlighet og sorg) har jeg forresten hørt bra ting om fra folk som ellers burde vite bedre).
01.12.10 at 18:08
Audun, du har rett i at kirken bør ha prester som er forskjellige og at vi burde se stort på det. Det er vel også umulig å være uenig i at «Kirken står og faller ikke med Gelius (eller med deg eller meg) 🙂 He, he.
Jeg har en gang benyttet meg av AB-flyttebyrå som tilfeldigvis er fra Namdalseid, og det gikk ikke lang tid før flyttemannen la ut i det vide og brede om hvor fantastisk ”han Einar” hadde vært som prest. Ja, sist sommer hadde de ringt ”han Einar” igjen da dattera skulle giftes bort.– Dette var ektefølt, og jeg bestrider ikke at presten Einar Gelius hadde gjort en god jobb. Men, når det gjelder hans virke på Vålerenga har noe endret seg, for han har utvilsomt vært en adskillig mer kontroversiell figur enn han noen gang var i Nord-Trøndelag. Biskopen i Nidaros har neppe mottatt klager på Gelius, men biskopene i Oslo har dette, og det er vel fordi flere på Vålerenga har opplevd at forholdet deres til lokalmenigheten faktisk falt med Gelius. Hadde det blitt avskjedssak og rettslig prosess, hadde nok dette kommet for en dag, (at det nåverende menighetsrådet støtter ham er vel ikke særlig overraskende, enten digger man Gelius, eller så skyr man ham).
Du er inne på noe viktig når du skriver at ”Gelius har gitt …folkekirketeologien et ansikt utad,… og at mange har opplevd det som et godt og tillitvekkende ansikt”. Jeg anerkjenner at dette er viktig, men jeg tror de fleste prester i DnK, – ofte, men ikke alltid – lykkes med å etablere tillit i forbindelse med gravferd og sorgarbeid. Så her er ikke Gelius unik. Prester bør inngi tillit, men hva hjelper det om presten har fått tillit hos de pårørende dersom resultatet er at gravferden står ribbet igjen for kristent innhold? Ingen bestrider at Gelius fikk tillit hos enken til Arne Næss, men en kristen gravferd bør vel ha som ambisjon at man skal nå frem også med et budskap? Hva vil presten med tilliten han/hun har fått? Peke på Kristus, eller seg selv?
Jeg erkjenner at noen prester er flinkere enn andre til å være ”folkelig”, og pussig nok er det som du skriver vanskelig å sette ord på hva det er å være ”folkelig”. Kanskje er det ikke verre enn at en prest som gjør noe uvanlig, noe uventet, eller noe som bryter med stereotypien oppleves som en folkelig? Jeg er selvsagt ikke en som prøver å være folkekirketeologiens ansikt utad, og jeg setter pris på at det finnes andre som tar på seg dette. Men det bør ikke bli plumpt og klovnete, og det kan ikke miste all substans. Jeg tenker ikke først og fremst på danseløven Gelius, men når teologen Gelius skriver at «Gud ikke tilgir, fordi Gud aldri har fordømt». Det er bare plumpt, platt og meningsløst. Klovnen Gelius er plagsom og irriterende nok, men teologen Gelius er i sum (Beitstad får ha meg unnskyldt) verre. Tilsammenligning er det er mye som kunne vært diskutert om hva Bjørn Eidsvåg har sagt og gjort, men har utvilsomt flere gode sangtekster med substans.
04.12.10 at 16:16
Tiltredes!
06.12.10 at 16:30
Det ser ut som de klarer seg bra i Beitstad: http://www.t-a.no/kultur/article142762.ece
🙂
30.11.10 at 23:53
[…] Opland, som står bak den særs gode bloggen Borisoglebskij, har eit godt innlegg der han viser kva Gelius-saka eigentleg handlar om. Ikkje om Gelius sitt vrengbilete av ‘den […]