Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier,
fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.
Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem,
krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred for folkeslagene,
hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.
Sak 9, 9-10

Melodi: Jeg har en venn som har gitt sitt liv.

Se, Sion, kongen du ventet på
står for porten og banker.
Hans fot er sliten, hans fole grå,
og ingen kjenner hans tanker.
Han ber deg ydmykt å slippe inn,
til byens gater, til sjel og sinn.
Han skal allting forandre.
I vårt støv vil han vandre.

Vi bryter blader av treets gren
og vi sukrer vår tunge.
Vi dekker til alt vårt støv og sten,
lar hosannarop runge.
Vi kler vår verden i palmeham,
den skjuler synder, den skjuler skam,
gjør oss rene og fromme.
Nå kan kongen vår komme.

Men når et tre mangler blad og gren,
da står stammen tilbake.
Den nakne stammen, så rak og ren
blir forbannelsens stake.
Og dagens jublende gledesfest
blir alt i kveld til: «Korsfest, korsfest!
På vårt tre skal han henge,
vi har ventet så lenge.»

O Gud, ta bort våre visne blad,
og gjør stemmene spake.
La blotte støvet vi kommer fra,
dit hvor vi skal tilbake.
O Gud, gjør ende på Efraims vogn!
La dét forkynnes fra sogn til sogn:
Folens ydmyke velde
er den makt som skal gjelde.