CIMG1552Ifølge Wikipedia ble mellom 5 og 15 000 homoseksuelle plassert i nazistenes konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Nylig ble det satt opp et minnesmerke for dem – forøvrig laget av noen norske kunstnere – i utkanten av Berlins Tiergarten. Som man kan se av dette bildet ser minnesmerket ut som en ganske liten og skjev betongkloss med et stort kikkhull.

Jeg har tidligere sagt at jeg neppe duger som bokanmelder, og isåfall duger jeg enda mindre som kunstkritiker. Men la meg likevel synse litt: Rett på den andre siden av gaten ligger det kjente minnesmerket for nazismens jødiske ofre, som består av hundrevis av betongklosser i ulike størrelser. Det som skiller homoklossen fra klossene på den andre siden av gaten er for det første at den er skjev, for det andre at den har et stort kikkhull, og for det tredje at den bare er én.

Det skulle ikke forundre meg om det med skjevheten er tiltenkt. Og at den bare er én er passende; de homoseksuelle ofrene for nazismen er en dråpe i et hav av ondskap. Wikipedia påstår i tillegg at bare 2% av tyske homoseksuelle ble aktivt forfulgt av naziregimet. Men så er det kikkhullet.

Det som mer enn noe annet karakteriserer Peter Eisenmanns Shoah-monument er dets taushet. Han avviser til og med eksplisitt all symbolikk i møte med det ufattelige. De nitten tusen kvadrameterne med betongklosser betyr ingenting. De har ingenting å si, de er bare stum og tung og uforstående masse. Monumentet synes å kommunisere at den endelige løsningen på jødespørsmålet har en målestokk som gjør den umulig å møte med ord. Istedet får vi bare denne numne stillheten. Homomonumentet, derimot, taler. Høyt. Hvis du kikker inni kikkhullet, så ser du en enkel og direkte svart/hvittvideo av to unge menn. Først hvisker han ene noe i øret til den andre, og så kliner de i ca. 1 minutt:

CIMG1550

Og så kan man si, som jeg gjorde selv da jeg var der, at dette jo er en ganske banal og intetsigende filmsnutt å drive og spille om og om igjen. Men det var jo nettopp så banalt og intetsigende, det de ble arrestert for. Det var ikke barrikadestorming og kamp for kjønnsnøytrale ekteskap. Det var bare sex. I verste fall.

Det er noe passende med det at klossen taler, så høyt og banalt og direkte som den gjør. For de fleste av dem som den står der til minne om, sa jo aldri sa noe selv. Heller ikke etter krigen, for homoseksualitet forble forbudt og dypt skambelagt i etterkrigstidens Tyskland. Selvfølgelig kan ikke minnesmerket bare minnes ofrene, det må også tale for dem. Det må si, ja skrike, det disse ofrene selv aldri torde å si, og det må si det eksplisitt og uten unnskyldninger: Det var dette det var, hverken mer eller mindre. Så intetsigende, så banalt – og så ekkelt – også for mange i dag.

Fremdeles er det nok slik at det å se to menn kysse er noe som får mange til å føle ubehag. Det er fullt forståelig, men derfor er også kyssefilmen en nødvendig del av minnesmerket. Det er lett å være mot nazistisk forfølgelse av minoriteter. Men det de ble forfulgt for, det var dette.

Ja ja. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å nevne dette kunstverket, var at jeg for noen dager siden leste litt i en bok av selveste Trygve Wyller. Det dreier seg imidlertid ikke om den universelt forgudede TF-dekan, men antagelig om en forfader av denne. Advokat Trygve Wyller (f. 1889) ble arrestert i Stavanger i 1941, og tilbragte hele 2. verdenskrig i tysk fangenskap: Grini, Sachsenhausen, Dachau, Mauthausen. Han ble befridd fra Mauthausens utekommando Zement av amerikanerne i mai 1945, og i 1948 gav han ut erindringsboken Fangeliv og fri tanke på Cappelens forlag. Det er en rystende historie Wyller har å fortelle, men det som brente seg fast i meg og fikk meg til å tenke på klossen, det var det han skriver om leirens homoseksuelle. Vi har kunnet lese om disse mekanismene tidligere, men aldri har jeg sett det så tydelig beskrevet. Også i helvete finnes det hierarkier:

Visstnok var det en uhyggelig homoseksualitet i de leirer som jeg kom i. Og det kunne anta de villeste former, som f. eks. at «elskerinne-guttunger» fikk lov til å tyrannisere og mishandle de andre fanger på det grusomste. Men det var jo i og for seg noe som Himmler ikke hadde noe imot. Og dessuten skyldes det jo først og fremst at det tyske politi skrapte sammen de homoseksuelle forbrytere som sto utenfor partiet, og slapp dem løs i konsentrasjonsleirene. [Min uth.]

Det tok lang tid å få satt opp den skjeve klossen med kikkhullet. Kanskje er det noe passende også i at Denkmal für die im Nationalsozialismus ermordeten Homosexuellen ligger på den andre siden av gaten.