Panama


Omsider kommer vi frem til det vi egentlig er interessert i: Kommende søndags kandidater! For de interesserte vil jeg bare først som sist anbefale www.panama-guide.com, hvor en fyr som heter Don Winner kommenterer panamansk politikk på engelsk. Artig og lesverdig, og det følgende står i stor grad i gjeld til ham.

Una nueva generación de políticos

"Una nueva generación de políticos"

Balbina Herrera er PRDs kandidat. For første gang var det reell konkurranse innad i PRD om hvervet, og nominasjonsstriden mellom venstresidens Balbina og høyresidens Juan Carlos Navarro var bitter og utmattende. Balbina vant, og derifra gikk det nedover for PRD. Ifølge Don Winner burde det i utgangspunktet ha vært mer enn mulig for partiet å beholde makten, siden Martín Torrijos har gjort en ok jobb og er fortsatt forholdsvis populær. Balbina skiller seg imidlertid fra Martín på ett vesentlig punkt: Der hvor Martín ble assosiert først og fremst med sin far, Omar Torrijos, så blir Balbina først og fremst assosiert med Manuel Noriega. Det var under ham at hun begynte sin politiske karrière, det var under ham hun begynte å stige i gradene – og hun støttet ham til «the bitter end» (under invasjonen gjemte han seg visstnok en periode i huset hennes). Engelske Wikipedia hevder at «[s]everal murders and other incidents during this decade are attributed to her directly». Slike beskyldninger kunne hun sikkert ha overlevd – jeg tror f.eks. neppe at Martín Torrijos satt i kloster under Noriega-styret, for å si det slik – men det som etter alle solemerker ble spikeren i kista var skandalene som har omgitt en colombiansk pengevasker og pyramidesvindler ved navn David Murcia Guzmán. Fra en fengselscelle i Bogotá har han kommet med påstander som har sendt sjokkbølger gjennom den panamanske valgkampen. Kort fortalt påstår han å ha donert flere millioner dollar til Balbinas kampanje, og til gjengjeld bl.a. mottatt beskyttelse fra presidentens sikkerhetsstyrker mens han var i Panama (noe som strider mot panamansk lov). Det er en klassisk korrupsjonssak og gjorde henne til det perfekte målet for den populistiske hovedmotstanderen Martinellis angrep på «los políticos de siempre». Den liberale tenketanken COHA har en mer detaljert analyse av skandalen her, vel verdt å lese.

Jeg må innrømme at jeg liker Balbina, som type – men nå likte jo jeg Sarah Palin også, så min politiske vurderingsevne er ikke alltid til å stole på. I motsetning til Palin virker Balbina som den klart mest intelligente av kandidatene, har en sånn «no nonsense» fremtoning og snakker godt for seg; se henne i aksjon her og her. Korrupt? Utvilsomt. Mer korrupt enn motstanderne? Tja…

B-b-b-billig!

B-b-b-billig!

Balbinas argeste motstander, Ricardo Martinelli, er på en måte Panamas svar på Rimi-Hagen, en hvit, middelaldrende fyr som har tjent seg griserik på supermarkeder. Vi får inderlig håpe at Rimi-Hagen ikke følger i Martinellis fotspor og starter et eget parti, med seg selv som leder. Martinelli har stått i spissen for partiet Cambio democrático siden 1998, og ante ikke hvor flaks han hadde da han gav sitt nystartede politiske prosjekt akkurat det navnet («Democratic change»). 11 år senere er det nemlig ikke noe ord som gjør seg like bra i politiske kampanjer som akkurat change. Martinelli har vært overlegen på kampanje- og mediestrategi, og, selv om han har hatt høye stillinger i to tidligere administrasjoner, klart å posisjonere seg selv som «outsider». I en av reklamene sier han: «Hvis noen blir med i denne alliansen fordi de tror vi kommer til å drive politikk på samme måte som det er blitt gjort i 40 år, så er det bedre at han blir hjemme. For dette tullet med at folk går blakke inn i politikken, og ut av den som millionærer – er forbi!» (Minuto Martinelli #17). Nei, da er det bedre at de er millionærer når de begynner! Vet ikke helt om Martinelli har tenkt å være blakk når han forlater politikken… noe sier meg at han ikke har det. Men: det gjør ingenting, noe også Don Winner er inne på:

Ricardo Martinelli is a rich, white guy. So what? Every Panamanian has spent at least $50 bucks in a Super 99 at one point in their lives, so they know why he’s rich and where his money comes from.

Alle reklamene for Martinellis Alianza por el cambio (Alliansen for forandring) er bygd over samme, muntert høyre-populistiske lest: «Mens de gammeldagse politikerne driver med personangrep/setter partiets interesser foran folkets/sørger for fordeler for seg selv/osv. osv., så har jeg vært ute sammen med folket og deltatt i sosiale prosjekter/spilt fotball med ungdommen/gitt bort et hus til en fattig dame/svart på spørsmål fra yrkesgrupper/osv. osv.» Når folk sa om han at han var en «loco», galning, snudde han dette til sin fordel: «Estoy loco pa’ que este país cambie» (jeg er gal etter å få forandring i dette landet). Nå er tilhengerne hans blitt «los locos», og deres fremste slagord «los locos somos más» («vi er flere som er gale»). Sjekk ut videoen «Locos por el cambio» på Martinellis valgkampside; spør du meg får man ikke bedre politisk reklame enn dette.

Man kan høre hvorfor Martinelli kommer til å vinne selv ved å sammenligne de to kandidatenes spesiallagede karnevalssanger. Balbinas sang heter «Yo quiero a la chola», d.v.s. «Jeg vil ha la chola«. Martinellis heter «Los locos somos más». Balbinas artister tror at det handler om henne – Martinellis har forstått at det handler om oss. Det er ikke tilfeldig at «Los locos somos más» egner seg best til allsang!  Under karnevalet kunne PRD-tilhengerne danse rundt og høre på en typisk reggaetón om at de ønsker seg en viss person som president, Alianza del cambio-folkene kunne danse rundt og synge i kor: Vi er mange. Vi er flest. Vi er en folkebevegelse. Selvfølgelig vil man heller være med dem.

Tilslutt vil kanskje noen spørre: Hvorfor har jeg ikke sagt noe om innholdet i politikken til de to kandidatene? Hva med de politiske forskjellene? Til det er å si: Prøv selv, og si fra til meg hvis du finner ut noe. Politikk i Panama er såvidt jeg kan se 99,99% av-ideologisert. Folk stemmer fordi de ønsker seg en jobb, eller fordi de ønsker å beholde den jobben de har.

Overskriften har jeg hentet fra en utrolig fascinerende – og utrolig pretensiøs – panamansk blogg. Retrato del ser forfattes av en ung, homofil jurist som også er kunstner og poet. Innimellom de svulstige diktene og erotiske blyanttegningene skriver han om seksuelle minoriteters rettigheter i en panamansk kontekst. De som har bodd i landet vet at slike mennesker ikke vokser på trær, for å si det forsiktig. Det setter også den grenseløse selvmedlidenheten til norske homoaktivister i et heller merkelig lys.

Og overskriften betyr selvfølgelig: Haster! Vi søker en presidentkandidat. Panama holder presidentvalg nå på søndag, den 3. mai, og skal vi tro bloggen Panama Travels så er det mye som kan stå på spill:

The Canal Expansion is underway, a real estate boom may turn to a bubble and the giant surge in foreign investment and interest must be properly nurtured. So, Panama finds itself at a pivotal point. With the right leadership it could emerge as the region’s leader in quality of life, economic strength and political stability.

Retrato del ser liker ingen av kandidatene, og det er derfor han søker en presidentkandidat:

Más vale que nos preparemos para lo que ha de venir, una posible instauración de un régimen socialista disfrazado de supuestas oportunidades y «éxito» para todos, o una sociedad monopolizada que responderá únicamente al interés de la empresa privada. («Nå bør vi heller forberede oss på det som kommer – en mulig innføring av et sosialistisk regime, forkledd som postulerte muligheter og «fremgang» for alle, eller et monopolisert samfunn som bare har øye for interessene til det private næringsliv»).

Norske media svikter sine oppdrag og lar seriøs utenriksdekning vike til fordel for Paradise Hotel, sexlivet til Sturla Berg Johansen og Gwen Stefanis norske designerjakke. Da blir det opp til den såkalte «bloggosfæren» å drive god, gammeldags folkeopplysning. Jeg vil gjerne si litt om de forskjellige kandidatene, men først litt bakgrunnsstoff: Panamansk politikk i det 20. århundret har fremfor alt vært preget av to partier, begge knyttet til hver sin store, politiske personlighet:

Partido Revolucionario Democrático (PRD) var partiet til Omar Torrijos, øverste sjef for Nasjonalgarden og de facto statsoverhode og diktator fra 1968 til han døde i en flyulykke i 1981.  Torrijos anses idag som en helt i Panama, til tross for at han ikke tok fem øre for å fengsle, drepe eller «forsvinne» politiske motstandere. Han ble uhyre populær i brede lag for sine mange sosiale og økonomiske reformer. Han sørget også (sammen med Jimmy Carter) for at den amerikanskeide Panama-kanalen ble ført over på panamanske hender gjennom Carter-Torrijos-avtalen fra 1977. Graham Greene tegner et sympatisk (d.v.s. naivt) bilde av Torrijos i sin fantastiske bok Min venn generalen – anbefalt for alle som ønsker å lære mer om Panama og om latinamerikansk historie. Den snille diktatoren Torrijos ble etterfulgt av den slemme diktatoren Manuel Noriega. Der Torrijos er elsket, er ingen så hatet  i dagens Panama som Noriega; minnene om terrorregimet som varte til 1989 er ennå sterke. Noriega kunne sikkert ha holdt det gående som en stilltiende «akseptert» diktator («our son of a bitch»), hadde det ikke vært for at han ble grisk og begynte å henge med colombianske narkobaroner. Da fikk han CIA på nakken, og i 1989 gikk USA til invasjon: Syvogtyve nordamerikanske soldater og noen tusen panamanere mistet livet og Noriega endte opp i et fengsel i Miami, hvor han sitter den dag idag.

Partido Panameñista (fra 1999-2005: Partido Arnulfista) var partiet til Arnulfo Arias, en USA-utdannet lege som var sentral i oppblomstringen av en panamansk nasjonal bevissthet (med dertilhørende skepsis mot USAs innflytelse) på 20-tallet. Han ble valgt til president i 1940, 1949 og 1968, og hver bidige gang ble han avsatt i militærkupp – den siste gangen av Omar Torrijos etter bare et par uker. I 1984 stilte han nok en gang til valg, 84 år gammel, og nok en gang vant han – overlegent. PRD-regimet gadd knapt nok å late som at de ikke jukset med resultatet, og utropte sin egen mann til vinner. Den 90 år gamle Arnulfo var fast bestemt på å stille igjen i 1989, men kreperte året før.

Man skulle ha trodd at det var snipp, snapp, snute for PRD etter diktaturets fall, men ingenting kunne være lenger fra sannheten. Det er fremdeles landets klart største parti, med en partiorganisajon de andre partiene bare kan drømme om. Det omtales gjerne som «sosialdemokratisk» av ideologi, i den grad man kan snakke om ideologi i panamansk politikk. Likeledes skulle man ha trodd at det var over og ut for PP etter at Arnulfo Arias døde, men den gang ei – selv om de sliter kraftig for øyeblikket. Siden 1989, da PPs Guillermo Endara ble valgt i det første frie valget siden 1968, har de to partiene sittet med makten i annenhver periode. Man kan si at PRD er et «venstreparti» og PP et «høyreparti», men at dette først og fremst er persondrevet blir tydelig når vi ser hvem partiene har valgt til å fronte seg: Fra 1999-2004 var presidenten Mireya Moscoso, enken etter Arnulfo Arias. Og fra 2004 til 2009 er det Omar Torrijos’ sønn Martín som sitter som president for PRD. Det virker som om Martín har gjort en ok jobb; Mireyas styre var derimot så inkompetent og gjennomkorrupt at partiet til mannen hennes ennå ligger med brukket rygg. Om ikke annet klarte hun å få oppført tidenes styggeste monument til ære for Arnulfo Arias i den tidligere kanalsonen.

I årets valgkamp kjemper det gamle PRD mot det relativt nystartede høyrepartiet Cambio democrático (Demokratisk forandring). Millionær og partistifter Ricardo Martinelli har klart å samle den ellers splittede opinionen (PPs kandidat gav opp for noen uker siden og ble Martinellis visepresidentkandidat) til en felles front mot de sittende makthaverne. For øyeblikket sliter PRD i motbakke, men ennå kan ting skje… kanskje. Imorgen kommer fortsettelsen, da med presentasjon av de to kandidatene. Begge prøver å fremstille seg som «una nueva generación de políticos»… men noen lykkes litt bedre enn andre. Følg med!