Språk


Det må vel være et interessant litteraturhistorisk tilfelle at det 20. århundrets største russiskspråklige poet (Marina Tsvetaeva) har oversatt dikt av det 20. århundrets største spanskspråklige poet (Federico García Lorca). I forbindelse med at min bestemor gikk bort nylig, kikket jeg litt i noen gamle dagbøker, og fant en opptegnelse om dette fra Minsk, 2005. Her er Cante Jondo-diktet Y después i García Lorcas original:

Los laberintos
que crea el tiempo,
se desvanecen.

(Sólo queda
el desierto)

El corazón,
fuente del deseo,
se desvanece.

(Sólo queda
el desierto)

La ilusión de la aurora
y los besos
se desvanecen.

Sólo queda
el desierto.
Un ondulado
desierto.

Selv om jeg blir eldre, så bare fortsetter jeg å elske Lorca, selv om jeg leser ham mye sjeldnere. Det griper tak, med sin helt uapologetiske smerte og inderlighet.  Tsvetaeva og Lorca ligner vel ganske mye på hverandre, sånn i temperament?  I stemme, i tone? Se hva som skjer når Tsvetaeva gjendikter (i ordets aller bokstaveligste forstand) García Lorcas Y después. Da heter det А потом…

Прорытые временем
лабиринты –
исчезли.

Пустыня –
осталась.

Немолчное сердце –
источник желаний –
иссякло.

Пустыня –
осталась.

Закатное марево
и поцелуи –
пропали.

Пустыня –
осталась.

Умолкло, заглохло,
остыло, иссякло
исчезло.
Пустыня –
осталась.

Kommentaren fra mitt halv-ufordragelige, 22 år gamle jeg: «Dette er ikkje, trur eg, Tsvetaeva som vil lære Lorca å skrive dikt. Anten har ho rett og slett ikkje skrive eit Lorca-dikt, men eit Tsvetaeva-dikt (og som ho aukar tragedien og håpløysa ved å skrive i fortid), eller så er det dette som skjer når Lorca møter ein som behersker det russiske språket like godt som han behersker sitt spanske.»

Reklamer

Lørdag 19. mars hadde jeg følgende leserinnlegg på trykk i Trønder-Avisa:

Jeg er en av mange nord-trøndere som har lært russisk gjennom fylkeskommunens snart 20-årige utdanningsprogram i Minsk i Hviterussland. Jeg har ennå en rekke hviterussiske venner jeg holder kontakten med, og nylig leverte jeg min masteroppgave om russisk-ortodoks hymnediktning. Kunnskapen om den russisk-ortodokse kirke vil være en kjemperessurs når jeg nå går inn i arbeidet som prest i Den norske kirke. Uten de solide russiskkunnskapene jeg fikk i Minsk ville det ikke vært mulig for meg å tilegne meg denne kunnskapen; så er da også Nord-Trøndelag fylkeskommune behørig takket i forordet, «for generøs støtte så jeg i to år kunne delta på Norges beste russiskkurs».

Dette kurset skal nå visstnok legges ned. Fylkeskommunen har tålmodig opprettholdt tilbudet i snart 20 år. De har brukt nesten 20 år og millioner av kroner på å bygge opp en helt unik spisskompetanse blant lærerne ved Det landbrukstekniske universitetet i Minsk. Der har de blitt eksperter på å lære bort russisk til nordmenn i små grupper på tre eller fire. Når fylkesråden nå ønsker å avslutte samarbeidet fremstår det som en særdeles ekstragavant sløsing med møysommelig oppbygde menneskelige ressurser. Kan man virkelig kassere 20 års innsats på bakgrunn av et øyeblikks innfall? Fylkeskommunen kan tydeligvis det. Man kan til og med gjøre det uten å konferere med noen av de over 50 nordtrøndere med spisskompetanse på Hviterussland som man selv har utdannet. Ingen av de tidligere deltagerne på programmet har såvidt meg bekjent blitt kontaktet i forbindelse med denne avgjørelsen. Det tyder i beste fall på at man har handlet svært forhastet.

Fylkesråd Mevassvik sier at de jobber med å «erstatte tilbudet slik at det fortsatt blir mulig for nordtrøndersk ungdom å utdanne seg i russisk». Hun skal ha lykke til. Det landbrukstekniske universitetet i Minsk er blant byens minste, de har få utenlandske studenter og ingen fra Vest-Europa, bortsett fra nord-trønderne. Det gjør at vi blir ivaretatt og støttet opp om på en måte som man bare kan drømme om ved større universiteter – i Minsk, og for ikke å snakke om i Russland. Ved de prestisjetunge universitetene i Moskva og St. Petersburg vil eventuelle nord-trønderske studenter sitte i store auditorier og lære russisk sammen med 50-100 kinesere – til en dyrere penge. Tror fylkeskommunen virkelig at det er mulig å lære mer, eller like mye, eller halvparten så mye russisk i en slik situasjon som det er i et klasserom i Minsk, hvor fire nordtrøndere får undervisning alene av en professor i russisk med 20 års erfaring i å lære russisk til nordmenn?

Mevassviks begrunnelse for å avslutte et godt tilbud og erstatte det med et dårligere fremstår som feig, opportunistisk og oppsiktsvekkende lite gjennomtenkt. Fylkeskommunen ønsker «overhodet ikke å bli assosiert med regimet i Hviterussland. Derfor avvikler vi tilbudet». Bare få dager før Mevassvik uttalte dette, ble fylkeskommunens opplegg trukket frem som et eksempel til etterfølgelse fra Stortingets talerstol! Både representantene Dagfinn Høybråten (KrF) og Laila Gustavsen (Ap) roste samarbeidet som nettopp den type kontakt norske myndigheter ønsker å ha med Hviterussland! Norge har økt støtten til prosjektsamarbeid med Hviterussland etter det mye kritiserte valget i desember, så en generell akademisk og kulturell boikott som bare fører til å isolere det hviterussiske sivile samfunnet er ikke norsk politikk, og har aldri vært det. Fylkeskommunens program er kontakt mellom folk, ikke mellom myndigheter. Færre impulser utenfra kan bare føre til å styrke regimet. Å kutte denne kontakten nå, i en kritisk fase av landets utvikling, er å sette hensynet til eget omdømme foran interessene til det undertrykte hviterussiske folket.

Men hva hjelper vel det? Fylkesrådet har en «opplevelse» av at samarbeidet skader dem i «opinionens» øyne. Da hjelper det visst ikke hvor bra og positivt prosjektet er. Jeg håper det ennå ikke er for sent. Jeg håper at de vil være villige til å lytte til folk som faktisk kjenner Hviterussland og som kjenner programmet. Da vil de få høre at det de har bygget opp er altfor bra til å hive på båten slik de nå er i ferd med å gjøre.

Audun Opland, teologistudent ved Universitetet i Oslo.


Trønder-Avisa har siden sluppet til enda flere kritiske røster. Mange av argumentene som kommer frem nå ble forøvrig også brukt for to år siden (og var like gyldige den gang); da var det Trønder-Avisa som i sin egen lederartikkel som hadde kritisert samarbeidet. Sjekk forøvrig ut min tidligere Minsk-kollega Martin Paulsen sin argumentasjon for å fjerne visumplikten for hviterussere, samt selvfølgelig hans egen blogg.

For lenge siden antydet jeg at jeg gjerne ville lese boken til Arnfinn Nordbø, Betre død enn homofil? (Samlaget, 2009). Nå har jeg gjort det, men jeg vet ikke i hvor stor grad jeg egentlig duger som bokanmelder. Jeg er helt klart estetiker av legning (i motsetning til etiker), og hvis jeg må velge mellom form og innhold velger jeg alltid form. Det er et problem med bøker som denne, som tar opp viktige og alvorlige temaer på en seriøs måte, men som formmessig må erklæres som katastrofeområde.

Betre død enn homofil? er skrevet på redselsfull Samlag-nynorsk, noe titelen forsåvidt allerede bærer bud om. Blant de mest forstyrrende elementene finner vi former som bare, høre, nå, ennå, derfor, muleg, fortapelsen, venn, forskjell, hemmelegheit, voldtatt (men også voldteken), betyding, begynne og begynning (”Men la oss begynne med begynninga”). Foruten, altså, død. Ord som nokon, ingen og eigen bøyes hverken i kjønn eller tall, slik at det f.eks. snakkes om ”deira eigen oppfatning”, ”ingen hjelp” og ”nokon av argumenta”.

Slike ting er sikkert ”lov” ifølge en eller annen liste med samnorske klammeformer. Teksten er imidlertid også skjemmet av det som bare kan være slurvefeil: ”Kyrkja har […] ikkje vigslingsplikt til å vie homofile”. ”Det høres rimeleg vanskeleg ut å kombinere onani utan å tenke seksuelt”. ”[E]g [kan] streke under på dette”. ”Vere tiltrekt til eige kjønn”. ”Spørre eit spørsmål”. ”Yttarst viktig”.

Etikerne der ute vil selvsagt synes at dette er helt hårreisende: Her leser han om en stakkars unggutt som blir utstøtt og diskriminert, og det eneste han klarar å hisse seg opp over er rettskrivningen! Men sånn er altså jeg. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om innholdet i det fyren skriver når han skriver på denne måten. Det handler ikke om at Arnfinn Nordbø skulle være dårlig til å skrive, men om at alle tekster har godt av å få noen utenfrablikk på seg. Det gjelder  særlig alt som skal ut i bokform. Det som gis ut i bokform får en autoritet som et blogginnlegg ikke har. Ingen har større ansvar enn forlagene for å røkte det norske språket og opprettholde norsk som kulturspråk. I dette tilfellet spør man seg om manuskriptet overhodet har gjennomgått noen språkvask fra forlagets side. Det er isåfall bevisst uaktsomhet og Samlaget burde skamme seg, selv om dette kanskje var en ”hasteutgivelse” som skulle ut på markedet mens Arnfinn-saken ennå var varm. Det er ikke noen unnskyldning.