Det må vel være et interessant litteraturhistorisk tilfelle at det 20. århundrets største russiskspråklige poet (Marina Tsvetaeva) har oversatt dikt av det 20. århundrets største spanskspråklige poet (Federico García Lorca). I forbindelse med at min bestemor gikk bort nylig, kikket jeg litt i noen gamle dagbøker, og fant en opptegnelse om dette fra Minsk, 2005. Her er Cante Jondo-diktet Y después i García Lorcas original:

Los laberintos
que crea el tiempo,
se desvanecen.

(Sólo queda
el desierto)

El corazón,
fuente del deseo,
se desvanece.

(Sólo queda
el desierto)

La ilusión de la aurora
y los besos
se desvanecen.

Sólo queda
el desierto.
Un ondulado
desierto.

Selv om jeg blir eldre, så bare fortsetter jeg å elske Lorca, selv om jeg leser ham mye sjeldnere. Det griper tak, med sin helt uapologetiske smerte og inderlighet.  Tsvetaeva og Lorca ligner vel ganske mye på hverandre, sånn i temperament?  I stemme, i tone? Se hva som skjer når Tsvetaeva gjendikter (i ordets aller bokstaveligste forstand) García Lorcas Y después. Da heter det А потом…

Прорытые временем
лабиринты –
исчезли.

Пустыня –
осталась.

Немолчное сердце –
источник желаний –
иссякло.

Пустыня –
осталась.

Закатное марево
и поцелуи –
пропали.

Пустыня –
осталась.

Умолкло, заглохло,
остыло, иссякло
исчезло.
Пустыня –
осталась.

Kommentaren fra mitt halv-ufordragelige, 22 år gamle jeg: «Dette er ikkje, trur eg, Tsvetaeva som vil lære Lorca å skrive dikt. Anten har ho rett og slett ikkje skrive eit Lorca-dikt, men eit Tsvetaeva-dikt (og som ho aukar tragedien og håpløysa ved å skrive i fortid), eller så er det dette som skjer når Lorca møter ein som behersker det russiske språket like godt som han behersker sitt spanske.»