«For deres ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar»…

DagenMagazinet viderebragte for noen dager siden det de antagelig så på som en gladsak: Stavanger-prostar usikre på ny biskop. Saken viste seg riktignok å ha ualminnelig lite kjøtt på bena, og bør vel helst plasseres i kategorien (ondsinnet) baksnakking. Pettersen kan få «ei krevjande oppgåve», lyder profetien (som tydeligvis håper å bli selvoppfyllende). «Fleire» proster er «usikre», usikre på hva de skal «gjere» i forhold til sin nye biskop. Det er ikke bare på Randaberg at visitasene kan komme til å føre med seg endel anstrengt stillhet under festkirkekaffen.

Den eneste man har fått til å uttale seg – og også da svært kort – er Ludvig Bjerkrheim, prost i Sandnes. Bjerkrheim var som kjent en av Pettersens sterkeste konkurrenter til embedet som stavangerbisp, en av dem med mest lokal støtte. Han er sitert på at han er «litt avventande enno». Han sier han må diskutere med kollegene sine om «korleis vi skal forholde oss til denne situasjonen». Han lover avisen å ha et svar klart innen månedsskiftet august/september på hvorvidt det vil bli «vanskelig» for ham å «fungere som prost under den nye biskopen».

Dette synes jeg er uhyre interessant. En som selv var høyaktuell kandidat til et bispeembede mener at prestene etter en utnevnelse er i sin fulle rett til å spleise på en wienerkrans, trakte en kanne kaffe, sette seg i salongen og «diskutere» hvordan de skal «forholde seg» til sin nye biskop! Er det sånn å forstå at de kan velge hvorvidt de skal være under biskopens tilsyn eller ikke? Er det sånn at det er opp til presten om han vil være i kommunion med biskopen eller ikke? Kan en prest la være å håndhilse på sin biskop, eller la være å svare på brevene hans hvis han føler for det? Hvis Bjerkrheim mener noen av disse tingene må jeg si det blir ganske utydelig hva som var hans egen motivasjon til å stille som bispekandidat.

Jeg reagerte selv både heftig og bedugget på utnevnelsen av Erling Pettersen. Det var det gode grunner til, synes jeg, selv om det også var gode grunner til å hilse den velkommen. En ting er å kritisere utnevnelsen, noe ganske annet er å ta en slik uenighet med seg frem til alterringen.

Det er ett embede i den lutherske Kirke. Biskopen er ikke viktigere eller på noe vis høyere i et kirkelig hierarki enn presten. I kraft av sin person er hun heller ikke på noen måte forskjellig fra enhver som gjennom dåpen er blitt vigslet til prest i Jesu Kristi kirke. Man kunne først tro at det dermed blir mindre viktig å være i formell kommunion med biskopen i en luthersk kirke, i forhold til kirkesamfunn som opererer med ontologiske og kvalitative skiller mellem biskop, prest og legfolk. Utfra en communio-ekklesiologisk tenkemåte forholder det seg, såvidt jeg kan se, i virkeligheten motsatt. Nettopp fordi biskopen stiller likt med alle, så er deltagelse i det kirkelige fellesskap utenkelig uten å ha kommunion med biskopen. Å være kirke er å være i kommunion – med alle troende. I sin person uttrykker og symboliserer biskopen hele kirken, nettopp fordi det ikke er noe spesielt med henne. Fordi hun er som oss, kan hun i sin person både ivareta enheten og romme mangfoldet i den geografiske del av kirken som er henne betrodd. Hvis man av en eller annen grunn ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da er man ikke i stand til å ha kommunion med noe kirkemedlem. For biskopen rommer – i all sin almindelighet og syndighet, med sin mangelfulle teologi og problematiske behandling av medarbeidere – hele kirken.

Å underordne seg biskopens tilsyn, legge vinn på å elske henne som en søster og lytte til hennes råd er bare å  innrømme at ingen av oss klarer å være kirke alene. Kirken er ikke meg. Kirken er ikke deg. Kirken er ikke Bjerkrheim. Vi trenger hverandre.

Det er Ignatius som skriver til prestene i Efesos at deres «ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar». Ingen kan skille mellem biskop og Kirke og si de er i kommunion med sistnevnte, men ikke førstnevnte. Det øyeblikk noen ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da har man de facto to kirkesamfunn. Nå er det slett ikke sikkert at Ludvig Bjerkrheim et eneste sekund har vurdert å bryte med biskopens tilsyn, hverken formelt eller i praksis. Eller la være å hilse på ham, eller ikke svare på brevene, eller ikke følge ham på visitas. Han har jo egentlig ikke sagt noen ting, antagelig bare svart i forbifarten på spørsmål fra en DM-journalist som ønsket å konstruere en sak.

Men jeg synes det er problematisk når det gis inntrykk av at det finnes alternativer for hvordan man forholder seg til sin biskop – særlig siden det er så mange som høylytt gir uttrykk for akkurat en slik tenkemåte. Det finnes ingen alternativer. For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

 

AP(e)-veldet

For ikke å glemme det skal jeg med én gang gjøre oppmerksom på at overskriften er stjålet fra Ivar. Kall det gjerne en slags økumenisk håndsrekning.

Det har altså vært bispeutnevnelse. En biskop er utnevnt, og hans første ord etter at det er blitt kjent lyder:

Jeg takker for tilliten fra regjeringen.

Jeg takker for tilliten… fra regjeringen! Ja, er det ikke greit å ha tillit fra regjeringen? Skulle gjerne hatt litt tillit fra regjeringen selv. Jeg gratulerer herved Stavanger nye biskop med å ha oppnådd tillit hos regjeringen!

Jeg må innrømme at jeg er overrasket, og at jeg har vært naiv. Jeg trodde at Det kongelige norske arbeiderparti hadde skamvett nok til å veie opp for deres ellers utilslørte ønske om å  bestemme over Den norske kirke. Jeg trodde tillitsforholdet mellom Trond Giske og særlig den mer «(homo)konservative» fløyen av kirken var litt skrantende, og jeg trodde at ministeren ville legge vinn på ikke å provosere. Jeg trodde kanskje at han var oppriktig interessert i å ivareta en viss teologisk bredde i Den norske kirke; det pleier ellers å være unnskyldningen for ikke å utnevne dem som har vunnet den kirkelige avstemningen.

Men han vil altså provosere. Ønsket om innflytelse trumfer alt. Han vet at uansett hva han gjør, så kommer kirkelederne til å trippe rundt på gummisåler og snakke om de framifrå kvalitetene til den som diktatoren har utpekt.

Giske påstår følgende:

Homofili har ikke vært utslagsgivende for hvem som ble ny Stavanger-biskop, dette har ikke vært noe tema i det hele tatt i denne sammenheng

Dette høres jo umiddelbart veldig sympatisk ut, vi har jo alle snakket i årevis om hvordan vi må legge denne dumme saken bak oss og begynne å konsentrere oss om viktigere ting. Men har homofili virkelig ikke vært noe tema i det hele tatt i arbeidet med å finne ny biskop? En ting er om vi tror han snakker sant, en annen ting er om det er klokt hvis det er sant. Homofilisaken er nå engang stridssak nr. 1 i Den norske kirke. De færreste liker det, men det er sånn det er. Da bør man faktisk ta hensyn til det når man utnevner biskoper. «Terrorbalansen» i bispemøtet har til nå vært 6/5 i de homofiles favør. Nå er den blitt 7/4, og jeg synes ikke det er noe hyggelig signal å sende. Det står ikke i stil med hva folk mener i Den norske kirke, og antagelig ikke i stil med hva flertallet i Stavanger bispedømme mener. Det står ikke i stil med hva de «homoliberale» bør mene, nemlig at vi ønsker å leve sammen med dem som har en annen mening, ikke presse dem ut, sakte men sikkert.

Problemet er ikke at regjeringen har valgt nr. 2 eller 3, som de gjør mange ganger. Problemet er ikke at et overveiende «homokonservativt» bispedømme har fått en «homoliberal» biskop. Slik må nå livet engang være i statskirkevirkeligheten post kirkemøtet -07. Men også kirkeministre har lov å utvise Fingerspitzgefühl. I løpet av Trond Giskes tid som kirkeminister har han hatt ansvar for å bytte ut over halvparten av biskopene. Han har hatt enorm påvirkningskraft, og helt frem til idag var jeg av den mening at han hadde brukt den på en klok måte. Trond Giske hadde gitt oss et bra, sammensatt og dynamisk bispekollegium og foretatt flere meget gode utnevnelser. Og så viser det seg at dette bare er tilfeldig. Det har aldri vært noe poeng å sette sammen et godt og sammensatt og dynamisk bispekollegium; bare å sette sammen et bispekollegium som Trond Giske liker!

Og så handler dette selvsagt ikke om at Erling Pettersen vil bli en dårlig biskop, slett ikke. Selv jeg, med min stadig eskalerende kirkerådsfobi, har et riktig så godt inntrykk av ham. Det er også grunnen til at det aldri kommer til å bli noe opprør i Stavanger, rett og slett fordi alle kommer til å bli så fornøyde når han er på plass. Men «jeg takker for tilliten fra regjeringen?» Tenk det hvor mye hyggeligere det måtte ha vært å stå der og si: «Jeg takker for tilliten fra menighetene!»