En uventet hommage

Jeg har snakket mye stygt om ”Kirkens hus”, og jeg tror fortsatt Den norske kirke har behov for desentralisering, avbyråkratisering og et femogtyveårig moratorium på ”visjoner”. Likevel finnes det noen forstyrrende hår i rådsstrukturens lunkne suppe. De siste fire årene har jeg for eksemepl stadig vekk vært nødt til å innrømme for megselv at utfra hva media melder, så er den dyktigste og tydeligste leder i dagens norske kirke ikke biskop, men rådsmann. Uttalelsene til nå avgåtte kirkerådsleder Nils-Tore Andersen har holdt et så stabilt høyt nivå at noen av mine rop om tydeligere biskoper og et sterkere episkopat har satt seg litt fast i halsen. Om ikke annet har jeg kanskje tatt en pause fra mine dagdrømmer om å kunne oppkalle ”Kirkens hus” etter siste bind i Stieg Larsons Milenniumstrilogi, og heller gått en tur i kirken.

Det som virkelig fikk meg over i Andersens fanklubb var et nettmøte med Vårt Lands lesere. Her får han sagt såpass mye sant, godt og vakkert om kirken at det gir meg klump i halsen hver gang jeg leser det. Misjonsmannen og rådsbyråkraten fremstår som dypt og genuint kirkelig.

Som når han f.eks. får spørsmål om sin ”favorittkirke”. Andersen svarer:

Jeg liker best å gå i min egen kirke, Skårer menighet i Lørenskog. Jeg synes at aktive medlemmer bør gå i sin egen menighet. Jeg synes det er litt for mange som shopper ut ifra hvor det er festligst å gå i stedet for å være tro mot sin egen menighet. Jeg er av dem som ikke synes det er så viktig hvilken prest som foretter, fordi gudstjenesten er så rik i seg selv, på salmer, bibeltekster og bønner.

Så kirkelig kan jeg ikke huske noen biskop ha uttalt seg offentlig noensinne, opptatte som de er med å godkjenne valgmenigheter på tvers av sognegrensene.

Om sin egen drivkraft for å virke i Den norske kirkes svar på erkebispekallet i Canterbury (d.v.s. jobben hvor alle hater deg og du ikke har noen makt) sier han:

Drivkraften for meg er den kjærlighet jeg har møtt hos Jesus og den kjærlighet jeg har til den kirken som har båret troen til meg. Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig. Det går en grense for når jeg ikke kan være leder lenger, men jeg vil aldri forlate den.

Det er så viktig at dette blir sagt, særlig når man ser at nesten alle som sender inn spørsmål er kjempekritiske til Den norske kirke. Enten mener de at den har snudd seg vekk fra Guds ord og at biskopene er udugelige, eller at det er forkastelig at homofile ikke kan gifte seg i kirken. Andersen svarer oppriktig, men ikke defensivt. Han er ikke redd for å utfordre: Kritikk er bra og nødvendig – men bunner kritikken din egentlig i en kjærlighet til kirken? Og hvis ikke, hvor kommer den isåfall fra?

En som kritiserer en rekke biskoper får høre:

Vi kan nok av og til bli uroet over enkelte uttalelser, alle sammen. Men jeg kjenner de biskopene som du nevner ved navn, og veit at de har brennende hjerter for at mennesker skal komme til tro på Jesus. Jeg er uenig med dem i enkelte, etiske spørsmål, men jeg betviler aldri deres vilje til å følge Jesus og gjøre det Jesus vil vi skal gjøre som kirke. På noen felt tolker vi Bibelen litt forskjellig, men vi skal være forsiktige med å dømme hverandre. Samtidig vil jeg si at kirken er ikke biskopene, og kirken er ikke Kirkerådet, men kirken er først og fremst den lokale menighet hvor evangeliet forkynnes, sakramentene forvaltes – der opplever vi kirken aller sterkest. Derfor skal du forbli tro mot din menighet selv om de er uenige i det enkelte biskoper, Kirkerådet og Kirkemøtet sier.

Til en som ønsker et «trøstens ord» fordi han ser kirken han elsker falle sammen foran øynene på seg, svarer han på lignende måte; empatisk, men utfordrende:

Jeg forstår din frustrasjon, men jeg er kommet til – i mitt eget liv – at jeg aldri kommer til å forlate den kirken som har båret troen og evangeliet til meg. Lenge før noen noen frikirke og organisasjon ble til, bar Den norske kirke evangeliet til det norske folk, gjennom gode prester og elendige prester, i medgang og motgang. Jeg kan være uenig og sorgfull over mye som skjer i kirken, men Den norske kirke er for meg troens mor og en mor svikter jeg ikke. (…) Du må ikke svikte din kirke, men bli i den og kjempe for det du mener er rett og sant.

Den slags formaninger er jo på en måte lettere sagt enn gjort, men fordi Andersen lever som han preker har han tyngde og integritet når han oppfordrer folk til å bli i en kirke hvor de ikke føler seg hjemme. Å være kristen er å bære sitt kors og elske «disse mine minste brødre». Ingen har sagt at det skal være lett.

Det å være grunnleggende dialogisk innstilt betyr heller ikke at det ikke er rom for «hellig vrede», for eksempel når et av spørsmålene går over i ren fordømmelse. Andersen er ikke redd for å formane og moralisere:

Jeg er veldig enig med deg i det du sier innledningsvis, men jeg tror at også du trenger å lese litt i Bibelen om hvordan man skal møte andre mennesker i kjærlighet og forståelse. Det står til og med i Bibelen at vi skal møte hverandre med vennlighet og overbærenhet. Derfor var jeg ikke like glad for den siste delen av spørsmålet ditt.

Sine meningsmotstandere møter han med empati og personlig, nesten hudløs ærlighet. En homofil mann som ønsker å gifte seg får høre:

Takk for ditt ærlige spørsmål! Når jeg leser slikt, blir jeg veldig rørt fordi jeg skjønner så inderlig godt hva du mener. Det er det som gjør hele denne saken så vanskelig, at det handler jo om mennesker. For meg er det slik at du er like elsket og like verdifull og like god som jeg som heterofil er. (…) [J]eg opplever at dette er et sår [som] gjør vondt både hos deg og hos meg og mange andre. For meg handler det om en forståelse av Bibelen som jeg ikke kan gå på akkord med. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for deg og ditt syn. Og for all, det betyr ikke at jeg er kjølig og kald overfor din situasjon, men her står jeg nå.

Han snakker ikke folk etter munnen; også i et svar til en homofilimotstander kan han si:

[D]et at en prest ber for noen kan aldri være noe vondt og snakkes nedsettende om. Jeg har stor forståelse for at vi må ha ordninger som gjør at homofile og lesbiske kan leve i ordnede forhold, og jeg har blitt veldig forsiktig med å dømme dem som velger dette, men kirken har ikke noen velsignelsesliturgi for slike forhold.

Mer enn å fortelle hvordan man i Dnk skal klare å leve sammen med stor indre uenighet, så viser han det i praksis: Ved å være anstendige mot hverandre, anerkjenne hverandre som mennesker av god vilje, være ærlig om og kreve respekt for egen posisjon og ved å utfordre til å lete etter det som faktisk forener. Dette krever en god dose pragmatisk innstilt kjærlighet og et klart blikk for at noe faktisk er viktigere enn noe annet. Når noen er bekymret for at en kirke med to syn på homofili også kan ha to syn på troen på den oppstandne Kristus, så er han klokkeklar: «Den kan aldri endre syn på det. Da er den ikke noen kristen kirke lenger». Og et annet sted:

«Hvis du leser den apostoliske eller nikenske trosbekjennelse, vil du se hvor viktig Jesu død og oppstandelse er. Hvis vi fjerner noe av dette, har vi fjernet oss fra å være en levende, luthersk kirke. Det er oppbyggelig å lese trosbekjennelsene og se hva vi virkelig står for i Den norske kirke».

Mens biskopene bruker sin nøye tilmålte spalteplass til å oppfordre oss om å kildesortere, om å ikke gå i kirken, eller om å boikotte Israel – så oppfordrer lederen av «kirkerådet» oss om å lese trosbekjennelsene til personlig oppbyggelse. Kan det rett og slett være tegn på at vi er inne i endetiden?!

I Nils-Tore Andersens ånd gjenstår det bare å ønske den nyvalgte kirkerådsleder Svein Arne Lindø lykke til. Det finnes et nettmøte med ham også. Det er ikke oppbyggelig på samme måte, og jeg synes det snakkes urovekkende mye om hva man skal gjøre for at gudstjenesten skal «føles relevant». Men hvis vi finner ut at vi er uenige, så får vi heller snakke om det.

 

«For deres ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar»…

DagenMagazinet viderebragte for noen dager siden det de antagelig så på som en gladsak: Stavanger-prostar usikre på ny biskop. Saken viste seg riktignok å ha ualminnelig lite kjøtt på bena, og bør vel helst plasseres i kategorien (ondsinnet) baksnakking. Pettersen kan få «ei krevjande oppgåve», lyder profetien (som tydeligvis håper å bli selvoppfyllende). «Fleire» proster er «usikre», usikre på hva de skal «gjere» i forhold til sin nye biskop. Det er ikke bare på Randaberg at visitasene kan komme til å føre med seg endel anstrengt stillhet under festkirkekaffen.

Den eneste man har fått til å uttale seg – og også da svært kort – er Ludvig Bjerkrheim, prost i Sandnes. Bjerkrheim var som kjent en av Pettersens sterkeste konkurrenter til embedet som stavangerbisp, en av dem med mest lokal støtte. Han er sitert på at han er «litt avventande enno». Han sier han må diskutere med kollegene sine om «korleis vi skal forholde oss til denne situasjonen». Han lover avisen å ha et svar klart innen månedsskiftet august/september på hvorvidt det vil bli «vanskelig» for ham å «fungere som prost under den nye biskopen».

Dette synes jeg er uhyre interessant. En som selv var høyaktuell kandidat til et bispeembede mener at prestene etter en utnevnelse er i sin fulle rett til å spleise på en wienerkrans, trakte en kanne kaffe, sette seg i salongen og «diskutere» hvordan de skal «forholde seg» til sin nye biskop! Er det sånn å forstå at de kan velge hvorvidt de skal være under biskopens tilsyn eller ikke? Er det sånn at det er opp til presten om han vil være i kommunion med biskopen eller ikke? Kan en prest la være å håndhilse på sin biskop, eller la være å svare på brevene hans hvis han føler for det? Hvis Bjerkrheim mener noen av disse tingene må jeg si det blir ganske utydelig hva som var hans egen motivasjon til å stille som bispekandidat.

Jeg reagerte selv både heftig og bedugget på utnevnelsen av Erling Pettersen. Det var det gode grunner til, synes jeg, selv om det også var gode grunner til å hilse den velkommen. En ting er å kritisere utnevnelsen, noe ganske annet er å ta en slik uenighet med seg frem til alterringen.

Det er ett embede i den lutherske Kirke. Biskopen er ikke viktigere eller på noe vis høyere i et kirkelig hierarki enn presten. I kraft av sin person er hun heller ikke på noen måte forskjellig fra enhver som gjennom dåpen er blitt vigslet til prest i Jesu Kristi kirke. Man kunne først tro at det dermed blir mindre viktig å være i formell kommunion med biskopen i en luthersk kirke, i forhold til kirkesamfunn som opererer med ontologiske og kvalitative skiller mellem biskop, prest og legfolk. Utfra en communio-ekklesiologisk tenkemåte forholder det seg, såvidt jeg kan se, i virkeligheten motsatt. Nettopp fordi biskopen stiller likt med alle, så er deltagelse i det kirkelige fellesskap utenkelig uten å ha kommunion med biskopen. Å være kirke er å være i kommunion – med alle troende. I sin person uttrykker og symboliserer biskopen hele kirken, nettopp fordi det ikke er noe spesielt med henne. Fordi hun er som oss, kan hun i sin person både ivareta enheten og romme mangfoldet i den geografiske del av kirken som er henne betrodd. Hvis man av en eller annen grunn ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da er man ikke i stand til å ha kommunion med noe kirkemedlem. For biskopen rommer – i all sin almindelighet og syndighet, med sin mangelfulle teologi og problematiske behandling av medarbeidere – hele kirken.

Å underordne seg biskopens tilsyn, legge vinn på å elske henne som en søster og lytte til hennes råd er bare å  innrømme at ingen av oss klarer å være kirke alene. Kirken er ikke meg. Kirken er ikke deg. Kirken er ikke Bjerkrheim. Vi trenger hverandre.

Det er Ignatius som skriver til prestene i Efesos at deres «ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar». Ingen kan skille mellem biskop og Kirke og si de er i kommunion med sistnevnte, men ikke førstnevnte. Det øyeblikk noen ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da har man de facto to kirkesamfunn. Nå er det slett ikke sikkert at Ludvig Bjerkrheim et eneste sekund har vurdert å bryte med biskopens tilsyn, hverken formelt eller i praksis. Eller la være å hilse på ham, eller ikke svare på brevene, eller ikke følge ham på visitas. Han har jo egentlig ikke sagt noen ting, antagelig bare svart i forbifarten på spørsmål fra en DM-journalist som ønsket å konstruere en sak.

Men jeg synes det er problematisk når det gis inntrykk av at det finnes alternativer for hvordan man forholder seg til sin biskop – særlig siden det er så mange som høylytt gir uttrykk for akkurat en slik tenkemåte. Det finnes ingen alternativer. For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

 

Dagens gla’nyhet: Færre tror på Gud

Ingenting er som å våkne opp til gode nyheter, og idag melder NTB, via Vårt Land, at færre nordmenn sier de tror på Gud. 68% sier de har en eller annen form for gudstro. Tallet på folk som sier direkte at de ikke tror på Gud er steget fra 10% i 1991 til 18% i 2008. En fjerdedel av unge mellom 18 og 34 kaller seg ikke-troende.

Det er selvsagt ikke bra at folk slutter å tro på Gud. Det positive er at alle slike undersøkelser gjør det vanskeligere å opprettholde den typen reaksjonær «folkekirkeideologi» som man f.eks. indoktrineres i på presteutdanningene her i landet. (TF får ofte skylden for dette, men MF må åpenbart være like ille siden samtlige biskoper og det store flertall av prester stammer herfra). «Folkekirkeideologien» mener på en eller annen måte at norsk statsborgerskap innehar en helt særskilt ekklesiologisk kvalitet. En norsk statsborger er nemlig immun mot frafall og vantro, fordi det norske statsborgerskapet på et vis som ennå ikke er kartlagt av legevitenskapen forvandler vantroen til skjult tro. «Det er så mye skjult tro i Trøndelag», sier biskopen. Skjult for de fleste, men ikke for biskopens radarsyn. Med det kan han se rett inn i sjelens innerste lønnkammer, og der finner han – alltid!! – sunn, tradisjonell, evangelisk-luthersk kristentro: Sola Fide, sola Scriptura, sola Gratia, solus Christus. Hurra!

Helge Simonnes skriver i dagens nettleder: «En sann kirke er på ingen måte avhengig av at flertallet i befolkningen slutter opp om den. (…) Målet kan ikke være flest mulig passive medlemmer. En kirke må jobbe for å skape levende menigheter der mennesker både kan komme til tro og leve ut sin tro». Det er vanskelig å være særlig uenig i dette, selv om jeg nok ville ha understreket at også de nominelle kirkemedlemmene kan ha en viktig ekklesiologisk funksjon. Men selvsagt må Den norske kirke ansvarliggjøres, og i den prosessen er «folkekirkeideologien» selveste giftsprøyten. Kirken må lære at den ikke kan stole på staten, eller skolen, eller noen andre enn seg selv hvis den vil at folk skal bli kristne. Det holder ikke lenger bare å være norsk statsborger for å ha den kristne tradisjonen i ryggmargen. Det holder ikke å ha gått gjennom det norske skoleverket for å kjenne innholdet i den kristne tro. Man kan ikke lenger sende folk til staten, man kan kan ikke lenger sende folk til skolen, man må få dem til å komme i kirken.

Denne saken fikk meg til å huske en nidvise jeg en gang skrev om TF, hvor det første verset gikk som følger (på melodien til «Guds kirkes grunnvoll ene»):

Folkekirkens grunnvoll ene
er Teologisk Fakultet
Her vet man ting om folket
som folk selv ikke vet
Hvis du tror du er hedning
er du kristen likevel.
Det bestemte Trygve Wyller
så du slapp å tenke selv

I ettertid vil jeg si at dette er ganske presist formulert: «Folkekirkens» grunnvoll er nettopp ikke «folket» og dets «skjulte tro», men en liberal-teologisk elite som ønsker å beholde makt og innflytelse i Den norske kirke. Ved å gjøre det ekklesiologisk umulig å definere seg utenfor kirken, kan de til enhver tid gjøre krav på å tale på vegne av «den tause majoritet». Dette kunne kanskje ha noe for seg for hundre år siden, i et bygdesamfunn splittet av pietismens oppfatning av sann kristendom. Men idag?